Akerselva - et museum gjennom byen

Provided by:

Norsk Teknisk Museum

Denne lydguiden, med bilder og tekst, er utviklet av Norsk Teknisk Museum og Oslo Museum - Arbeidermuseet, med støtte fra Kulturrådet. Re-lansert i 2020 i samarbeid med Experio/Voice Of Norway. Tekstene leses av Ingrid Vollan og Duc Mai-The. Akerselva er verdt en vandring. Enten om du tar en sving nedenom eller setter av noen timers frisk gange tvers gjennom byen langs hele elvas drøyt 8 kilometer, så får du deg en naturopplevelse, kanskje en aha-opplevelse, og du får kjenne Oslo rett på hovedpulsåren. En vandring langs elva gir mulighet for å lese og lytte til og oppleve vår egen historie. I Europeisk sammenheng er Akerselvas industrihistoriske landskap helt unikt og svært verdifullt av mange grunner. Akerselva er den eneste typiske industri-elv som renner tvers gjennom hovedstad med start og slutt innenfor bygrensene. Vi ønsker at alle som bor i Oslo og besøker Oslo skal få oppleve Akerselvas unike kulturminnelandskap i det som er et sammenhengende utemuseum gjennom byen. God tur!

Audio guides available in:

Norsk bokmål

To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.

Points of interest

#1

Intro Akerselva - et museum gjennom byen (nord)

Akerselva er verdt en vandring. Enten om du tar en sving nedenom eller setter av noen timers frisk gange tvers gjennom byen langs hele elvas drøyt 8 kilometer, så får du deg en naturopplevelse, kanskje en aha-opplevelse, og du får kjenne Oslo rett på hovedpulsåren. En vandring langs elva gir mulighet for å lese og oppleve vår egen historie. I Europeisk sammenheng er Akerselvas industrihistoriske landskap helt unikt og svært verdifullt av mange grunner. Akerselva er den eneste typiske industri-elv som renner tvers gjennom hovedstad med start og slutt innenfor bygrensene. Elva er helt spesiell i representasjon av ulike industrigrener og tidsepoker. Her er 1700 tallets industribygg av tre, her er 1800-tallets typiske fabrikker av rød murstein med jernsprossede vinduer, shed-tak og høye murte fabrikkpiper, og her er moderne industribygg fra industrialismens senere faser og dagens eksisterende industri. Her er bevarte miljøer av arbeiderboliger fra ulike epoker. Her er mange spor av teknisk infrastruktur med demninger, broer, rørgater og dammer. Gjenbruk av industriområdene til nye formål er typiske og godt egnet til å studere avindustrialiseringsprosesser og gjenbruk av storbyers industriområder. Elva er tilrettelagt med turstier og parkanlegg, museer og andre institusjoner som bevarer og formidler industrihistorien, og kafeer og kulturtilbud langs hele elva fra Kjelsås til Bjørvika. Vi ønsker at alle som bor i Oslo og besøker Oslo skal få oppleve Akerselvas unike kulturminnelandskap i det som er et sammenhengende utemuseum gjennom byen. God tur!

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#2

Maridalsoset - byens kilde

Fra den nye kjørebrua over Maridalsoset kan vi speide over Maridalsvannets 3,7 kvadratkilometer - 149 meter over havet. Under brua går demningen som kommunen bygde i 1853 for å heve vannspeilet med en hel meter for å sikre jevnere vanntilførsel for den nye industrien og byens voksende befolkning. Siden har demningen blitt modernisert flere ganger, og brukes fortsatt til regulering og for å hindre flom i elva. På nedsiden av brua ser vi de steinsatte breddene som er formet slik for å lede tømmer trygt gjennom svingen på vei ned til Brekkedammen, der det var sagbruk helt til 1960-tallet. Maridalsvannet er drikkevannskilden til 80% av Oslos befolkning. Tidligere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Siden 1867 har Oset vært drikkevannssuttaket for Oslos vannledninger. Det første renseanlegget ble tatt i bruk i 1924 og i 1971 ble Oset vannrenseanlegg tatt i bruk. Det er store fjellhaller på østsiden av vannet hvor vannet blir renset før det sendes ut til befolkningen. I 2008 ble hallene utvidet og rensemetodene forbedret.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#3

Kjelsås

Akerselvas ferd starter ved Maridalsoset. Kjelsås på østsiden og Brekke på vest markerer Akerselvas start og overgangen mellom skog og by. Ved Brekkedammen var det sagbruk og møller i mange hundre år. Eventyrforteller Asbjørnsen har beskrevet området i "Kvernsagn". Med industrialiseringen rundt 1850 kom også verkstedindustri til Kjelsås med Kjelsås Brug. Hundre år senere fant moderne industri som Tandberg, Ring og Hjemmets trykkeri veien til ledige industritomter på Brekke. Nors teknisk Museum flyttet hit i 1986. I dag er det fortsatt noen industri- og kontorbygg her, men mange er omgjort til boliger i det som er et av de mest populære boområdene i Oslo. Tandbergs Radiofabrikk bygde en stor fabrikk på Kjelsås omkring 1950 som et mønsterbruk med park, fin utsikt over Maridalsvannet og rimelige boliger som goder for de ansatte. Gustav A. Ring lagde kontormaskiner i et nybygg som erstattet sagbruket på Brekke da det ble lagt ned i 1965. I Frysjaveien forsøkte man i 1948 å berge de gamle tekstilgigantene ved Akerselva som Hjula og Graah ved å samle og modernisere deler av produksjonen i nye moderne anlegg. De første norskproduserte mobiltelefonene fra Simonsen ble utviklet i Frysjaveien 33. Hjemmets trykkeri flyttet fra Majorstua til Frysjaveien 42 i 1962, og sørget for at både Donald Duck, Hjemmet og en rekke andre blader ble produsert ukentlig på Kjelsås. Plastfabrikken Heger Plastics lagde LP-plater i et lokale som ble revet for å gi plass til Norsk Teknisk Museum. I 1986 flyttet museet inn i sitt store nybygg etter mange års lokaliseringsdebatt og planlegging. Arkitekt var Rolf Ramm-Østgård.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#4

Kjelsås Bruk - Mustad

I 1855 etablerte kjøpmannen Johan Henrik Schmelck fabrikken Kjelsås Bruk for produksjon av spiker og ståltråd. I samme bransje var Gjøvik-firmaet O.Mustad og Sønn, som ble verdensledende på fiskekroker. Mustad produserte også alt fra spiker til margarin, blant annet på Lilleaker vest i Oslo. I 1884 kjøpte de Kjelsås Bruk og flyttet produksjonen av hesteskospiker hit. Bruket ble utvidet med ståltrådtrekkeri og et lite valseverk . Mustad la ned produksjonen på Kjelsås på begynnelsen av 1960-tallet. Selskapet ønsket i stedet å bygge boliger på tomten, men fikk nei fra Oslo kommune. Aftenposten kjøpte tomten med tanke på nytt avishus, men det ble kommunen som til slutt kjøpte eiendommen som verksteder for kunstnere. Kjelsås Bruk ble bevart som kunstnerverksteder og klubblokaler takket være entusiaster som så verdien i et falleferdig industrianlegg. Eiere og myndigheter ville helst rive de gamle fabrikkene vi ser i dag, og gi plass til et stort trykkeri med kontorhøyblokk for Oslos største avis - Aftenposten. Beliggenheten i forhold til jernbanen var et viktig argument for avisen og trykkeriet. Planen hørtes rimelig ut for de fleste Oslo-politikerne, og var nær ved å bli vedtatt. Men under bystyremøtet i september i 1970 overrasket ordfører Brynjulf Bull fra Arbeiderpartiet alle med å erklære fra talerstolen at han hadde skiftet mening. Med henvisning til Asbjørnsens "Kvernsagn" malte han bildet av Brekkedammen som en naturperle i byen ved porten til Maridalen som ikke måtte ødelegges. Aftenposten skulle heller få et annet tilbud. Og Bull fikk bystyret med seg på å bruke kommunens forkjøpsrett. Industriens kulturarv og vern av industrielle kulturminner var ikke fremme i debatten den gang. Det var nærmest et biprodukt at vedtaket sørget for vern av industriminnet Kjelsås Bruk, og dessuten åpnet for industrihistorisk museumsformidling. Deler av tomten ble nemlig gitt som kommunens innskudd i Norsk Teknisk Museums nybygg, som sto ferdig i 1986.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#5

Brekkesaga

Brekkedammen på Kjelsås ligger øverst i Akerselva. Her ble elva brukt som transportåre for tømmer fra Nordmarka og som kraftkilde for kverner og sager, trolig alt før 1600-tallet. Brekkesaga ble startet ca. 1740 av Nordmarkgodsets nye eier Christian Anker. Hans sønn Peder Anker og etterkommere i Wedel Jarlsberg og Løvenskiold-slektene holdt sagbrukstradisjonen i hevd ved Akerselva. Tømmer fra Nordmarka ble fløtet ned til Maridalsvannet og derfra ut i Akerselva. Sagdammen var dekket av tømmer om våren og sommeren. Det ble skåret både grove bjelker og fine planker. Tømmeret ble trukket fra vannet og opp til saga ved hjelp av en kjerrat, som er en slags heis for tømmerstokker. Ferdigskåret virke lå til tørk i store stabler rundt hele dammen. Plankene ble kjørt til fjorden med hest og vogn for utskiping. Etter at Gjøvikbanen ble åpnet i 1900 kunne trelasten fraktes fra Kjelsås til havna med jernbane. Det førte til et oppsving for saga, og den var på sitt største på 1930-tallet med 90 ansatte. Brekke Bruk ble nedlagt i 1965 som den siste av sagene ved Akerselva. Løvenskiold som var eier av både saga og store deler av Nordmarka, moderniserte og samlet produksjonen på Fossum. Fløting som transportmiddel for tømmeret fra Nordmarka hadde utspilt sin rolle, og bruken av Akerselva og Nordmarksvassdragene som transportåre tok slutt. De tidligere sagbruksområdene rundt Brekkedammen ble utviklet til annen industri, boliger og det som i dag er et populært friområde med badeplass i Akerselva.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#6

Kvernsagn

UTEN FORTELLERSTEMME. LES OG KOS DEG! Eventyrsamler Peter Chr. Asbjørnsen beskriver levende en tur langs Akerselva til Brekkedammen. Her varmer han seg i sagstua sammen med en gammel arbeider, og de utveksler gamle kvernsagn. "En sommereftermiddag for noen år siden vandret jeg oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet. Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i høy grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom til Brekke-sagen, var himmelen overskyet; det var alt temmelig mørkt, bare ved den nordvestlige rand av synskretsen sto en eplegrønn strime, som kastet et dempet lys på sagdammens stille flate. Jeg gikk ut på lensen og gjorde noen kast, men med lite hell. Ikke et pust rørte seg; vinden syntes å ha gått til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet til å skjelve. Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra. Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Ved den ene skorstenen i sagen satt en gammel gråskjegget arbeidsmann med rød lue ned over ørene. Skyggen av skorstenen hadde skjult ham for meg før. Da han hørte jeg gjerne ville hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget et sete til meg ved ilden. ""Ja, da har je væri her mang ei natt, je,"" sa gamlingen, ""og inte har je hatt stort for det heller."" ""Jeg har hørt at det skal være så mye trollskap og fanteri i slike sager og kvernhus?"" ""Vatnet har nok blitt slått av og sett på for meg imellom, når je har dorma litt på saga om natta, og imellom har je hørt det var tusla i bakhunen, men sett noko har je aldri. Folk trur inte på slikt heller nå,"" sa han, og skottet spørrende bort på meg, ""og demmerså tør det inte væge seg fram; folk er for kloke og beleste nåtildags."" ""Det kan du ha rett i, på en måte"" sa jeg, for jeg merket godt at det lå noe skjult bak det blikket han sendte meg, og ville ha ham til å fortelle gamle historier. "" Nu skal du,"" føyde jeg til for riktig å få ham på gli, ""nu skal du bare høre en historie som skal være hendt etsteds, men hvor og når det er hendt, det kan jeg ikke minnes. Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det også en kvernknurr. Om mannen, som skikk er på noen steder, ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og tjære og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet på kallen, gikk den en stund; men så ble den stanset, som han hadde ventet. Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist åpnet han døren som gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken. ""Har du sett så stort gapandes?"" sa han. Mannen fór efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet på ham, og sa: ""Har du kjent så hett kokandes?"" Da slapp kvernknurren kallen og satte i et forferdelig brøl. Siden har han hverken vært sett eller hørt der, og heller ikke har han hindret folk i å male."" "" Da je var heme, hørte je tala om noko slikt, som skulle hendt der i gamle dager,"" sa den gamle gråskjeggen. ""Det var en gardmann der som hadde ei kvern, og den brann for 'n to pinsekvelder på rad. Da det lei til pins-tid trea året, var det en skredder hos 'n og sydde helgeklær. ""Skal tru hosdan det går med kverna denna gongen, tru det skal brenne i natt au?"" sa mannen. ""Det skal inte ha no nau med det,"" sa skreddern, ""gi meg nøkkeln, så skal je passe kverna."" Det tykte mannen var både væl og bra; og da det lei på kvelden, fekk skreddern nøkkeln og gikk ne-i kverna - hu var tom enda, for hu var nybygd - og så sette 'n seg midt på golvet, tok krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom den ringen skreiv 'n fadervår, og så var 'n inte redd, om så sjølve fanden skulle kommå. Da det var høgstnattes, flaug døra opp med ett, og inn kom det så tjukt med svarte katter at det yrde. Dom var inte seine før dom fekk ei gryte på peisen og til å legge på under, så det tok til å brase og frase i gryta, som om hun var full av kokandes bek og tjære. ""Hå, hå,"" tenkte skreddern, ""henger det slik i hop,"" og inte før hadde 'n sagt det, før ei ta kattene skauv labben bak gryta og ville velte a. ""Scht katte, du brenner deg!"" ropte skreddern. ""Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg,"" sa katta til de andre kattene, og alle sammen bort frå peisen og til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta. ""Scht katte, du brenner deg!"" skreik skreddern, og skremte a ifrå peisen. ""Scht katte, du brenner deg, sier skreddern til meg,"" sa katta til de andre kattene, og alle sammen til å danse og hoppe, og rett som det var, var dom borte att og fresta å velte gryta. ""Scht katte, du brenner deg!"" skreik skreddern, og tok slik i at dom fór bortetter golvet den eine over den andre, og så tok dom til å hoppe og danse som før. Så slo dom krins utenom ringen og tok på å danse rundt ikring 'n snøggere og snøggere, og til slutt så snøgt at det gikk reint rundt for skreddern, og dom glodde på 'n med slike store fæle auer, som om dom ville eta 'n levandes. Men best som det var, stakk den katta som hadde vøri i ferd med å velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde hug til å få tak i skreddern. Men da skreddern såg det, løyste 'n på telgjekniven og heldt 'n ferdig. Rett som det var, slo katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant, med ul og med skrik. Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn på golvet til 'n. Så stod 'n opp, læste att kverna og gikk opp på garden. Da han kom inn i stua, låg både mannen og kjerringa enda, for det var pinsemorrån. ""Signe dagen,"" sa skreddern, og ga mannen hånda. ""Takk, deg au,"" sa mannen, og han vart både glad og undren da han fekk sjå att skreddern, det kan en nok veta. ""Signe dagen, mor,"" sa skreddern, og baud kjerringa hånda. ""Takk, deg au,"" sa kjerringa. Men hu var så bleik, og såg så rar og forstyrra ut, og hånda si gjømte a under felden; men til slutt rette hu fram den venstre til 'n og da skjønte skreddern hosdan det hadde seg, men hå 'n sa til mannen og hosdan det gikk kjerringa sia, det veit inte je."" Det var nesten ikke råd å høre et ord lenger, for sagen gikk igjen med sus og med brus. Månen var oppe og trettheten vekk efter den korte hvilen. Jeg sa derfor farvel til den gamle, og gikk elvedraget og myrene nedi dalen. Opp over byens røkslør reiste Akershus seg med sine tårn, de trådte klart frem mot fjordens speil, som Nesodden kastet seg langt ut i som en mektig slagskygge. Månelyset blandet seg med sommernattens demring, og dempet omrissene i forgrunnen av det landskapet som strakte seg for våre føtter. Men over fjorden lå måneskinnet blankt og strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet seg over hverandre i sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme."

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#7

Tandbergs radiofabrikk

På volden vest for Brekkedammen, ved Maridalsvannets bredd, står en høyblokk og en lavblokk med en buet hall. Det var Tandbergs radiofabrikk som flyttet hit i 1951. Radiofabrikken hadde vokst stort i lokalene på Rodeløkka i etterkrigstiden. I disse årene skulle så godt som alle skaffe seg nye radioer. Tandberg ble et ledende merke. Den profilerte gründeren Vebjørn Tandberg var opptatt av rasjonell produksjon og velferd for arbeiderne. Radiosuksessen gjorde det nødvendig og mulig å bygge en helt ny fabrikk, og Tandberg bygde et mønsterbruk på Kjelsås. Den store produksjonshallen hadde vinduer mot Maridalsvannet. Rundt fabrikken ble det anlagt park med skulpturer av Dyre Vaa. Garderober, kantiner og kontorer holdt høy standard. Det ble også bygd boliger rundt fabrikken på Kjelsås som både arbeidere og funksjonærer kunne ha råd til. I 1962 ble høyblokka tatt i bruk til nye laboratorier og utviklingsavdeling. Tandberg vant internasjonalt ry for gode produkter takket være stor satsing på produktutvikling, design og god kvalitet. I 1960-årene kom fjernsynets gjennombrudd i Norge, og nok en gang skulle Tandberg bli en norsk hovedleverandør til norske hjem. Det ble bygd nye fabrikker for fjernsynsproduksjonen bl.a. på Skullerud. Konkurrenten Radionette bygde en stor fabrikk i Sandvika. Etter 1970 ble fargefjernsyn det nye satsingsområdet. Her klarte ikke lenger Tandberg å lede an i den tekniske utviklingen. Den internasjonale konkurransen økte, og prisene ble presset ned. Både Tandberg og Radionette slet med økonomien med dyre fabrikkanlegg å nedbetale og fallende priser. De to selskapene ble fusjonert, uten at det hjalp. I 1978 gikk Tandberg konkurs. Likevel ble flere avdelinger av fabrikken drevet videre etter konkursen med nye satsingsområder. På Kjelsås fortsatte Tandberg Data å produsere dataskjermer og datalagringssystemer. Denne avanserte og vellykkede videreføringen av kunnskapen fra Tandbergs fjernsyns- og båndspillerproduksjon ble lagt ned på Kjelsås først i 2007. Da ble Høyblokka bygd om til boliger mens den opprinnelige fabrikken med lavblokk og buehall ble bygd om til en helt ny fabrikk av det norske medisinselskapet Axis Shield. Ved det hypermoderne fabrikkanlegget ble det produsert et høyteknologisk nisjeprodukt utviklet i Oslo. Avansert analyseutstyr for blodprøver ble eksportert til hele verden.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#8

Nydalens Compagnie

Turen langs Akerselva mellom Kjelsås og Nydalen går gjennom skogen i Grandalen. Det gir oss et inntrykk av hvordan det var her før industrialiseringen: Fredelige skogområder langt fra byen. Nydalsfossen er den øverste naturlige fossen i Akerselva. Her var det tidlig bygd sager. Nygård sag lå på vestsiden, og Grefsen sag på østsiden. I 1845 kom den første store tekstilfabrikken bygd etter engelsk mønster. Adam Hiorth kjøpte vannrettighetene i Nydalen og tomt til å sette opp et spinneri. Sivilingeniør Oluf Roll tegnet den første bygningen, som sto ferdig i 1847. Roll tegnet også et nytt spinneri litt lenger opp i elva i 1856. Nesten tjue år etter at spinneriet ble grunnlagt ble det bygd et veveri ved siden av det nye spinneriet. Nå kunne bedriften lage stoffer av den bomullstråden som ble produsert, og den skiftet navn til Nydalens Compagnie. Det skulle bli Norges største tekstilfabrikk. De store fabrikkbygningene er godt bevart. Den mest iøynefallende bygningen på fabrikkområdet er veveribygningen fra 1865, kalt Gamle Væveri, med klokke og årstallet 1864 i den store fasaden ut mot plassen under motorveibrua på Ring 3. Arkitekten for denne bygningen var Peter Høier Holtermann. Han har blant annet tegnet hovedbygget ved Landbrukshøyskolen på Ås, Christiania Seildugsfabrik lenger ned langs elva, flere kirker og arbeiderboliger. Et møte i Manchester i 1845 skal ha vært avgjørende for at landskapet langs Akerselva endret karakter. De to Oslo-gründerne Adam Hiorth og Knud Graah møttes tilfeldig og fant ut at de var i samme ærend: De ville lære moderne maskinkteknikk og studere den engelske tekstilindustrien, og bygge tilsvarende i Oslo. Over et glass og en sigar på et vertshus skal de to ha blitt enige om å bygge opp tekstilindustrien langs Akerselva etter britisk mønster. Da de kom hjem startet Graah med å bygge sin fabrikk ved Vøyenfallene, mens Hiorth startet i Nydalen. Hiorths fabrikk fikk navnet Nydalens Compagnie tjue år etter starten og få år før Hiorth døde. Under ny ledelse vokste Nydalens Compagnie til landets største tekstilfabrikk, med over 1000 ansatte rundt 1900. Bygningsmassen i Nydalen ble stadig utvidet, og driften modernisert. I 1950-årene ble produksjonen i Nydalen trappet ned. Konkurranse fra utlandet og fallende priser måtte da møtes ved å modernisere og øke produksjonen. Tekstilgigantene som hadde ledet an i den industrielle revolusjon ved Akerselva hundre år tidligere måtte tenke nytt. De slo seg sammen og flyttet produksjonen til en moderne fabrikk på Frysja under navnet Tefas, og samlet mye av produksjonen her. Heller ikke Tefas og den moderne fabrikken klarte seg. Den ble nedlagt i 1957. Fabrikkbygningene i Nydalen ble leid ut til ulike virksomheter. I 1990 ble området gjenåpnet av statsminister Jan P. Syse under navnet Nydalen Park, etter en omfattende men hensynsfull rehabilitering av de flotte industribyggene tegnet av Roll og Holtermann. I 1996 ble området solgt til selskapet Avantor, som også hadde overtatt Christiania Spigerverks område. Avantor utviklet hele området til Nydalsbyen.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#9

Barnearbeid

Barn var attraktiv arbeidskraft i fabrikkene. De var fleksible, fysisk smidige og kunne komme til overalt hvor det var nødvendig. Dessuten var de billig arbeidskraft. En landsoversikt fra 1878 viser at i noen grener av industrien utgjorde barn en meget stor andel av arbeidsstokken. 45 % i tobakksindustrien, 30 % i fyrstikkfabrikkene, og på fotografier over de ansatte ved tekstilfabrikker som Nydalen Compagnie og Seilduksfabrikken, er også store barneflokker i møkkete arbeidsantrekk stilt opp. Barns deltakelse i arbeidslivet kunne være en økonomisk nødvendighet for mange dårlig stilte familier, men fungerte også som sosialisering inn i arbeiderklassen og voksenlivet.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#10

Arbeiderboliger

Nydalen Compagnie og Christiania Spigerverk skapte stor befolkningsvekst i Nydalen. Lange arbeidsdager og vanskelig transport gjorde det nødvendig å bo nær arbeidsplassen. Det ble bygd lave trehus øverst i Sandakerveien og Gjerdrums vei, og i Maridalsveien. De som fikk bygd hus hadde lett for å skaffe seg losjerende. Fabrikkene selv bygde hus rundt fabrikken der arbeiderne kunne få losji. Rundt fabrikkene ble det skapt et lokalsamfunn med tette bånd mellom de to tusen menneskene som bodde og jobbet i Nydalen. Øverst i Sandakerveien og i Gjerdrumsvei ligger fortsatt flere typiske arbeiderboliger fra Nydalen. Huset i Gjerdrumsvei nr. 3 ble bygget i 1870-årene. I Nydalen var det et tett miljø med unger i gatene, skoler og fritidssysler for arbeiderne. I 1858 ble Nydalens sangforening stiftet og etter hvert ble det dannet hornorkester, skytterlag og skiforening. Det ble bygget bedehus og i 1912 kom et kommunalt bad med dusjer og badstue. Nydalen fikk også etter hvert flere butikker, eget bakeri, kiosk og gartneri. På lønningsdager var det ofte folk som solgte saker og ting og kanskje litt ekstra godt å spise ved fabrikken. Industribedriftene så på boligbygging som en viktig oppgave til langt ut på 1960-tallet. I tillegg til lønn og sosiale goder var tilbud om boliger et viktig redskap for å sikre stabil arbeidskraft. Det er ikke bare de enkle boligene som ble reist rundt verkene på 1800-tallet som forteller om arbeiderboliger. Spigerverket bidro til oppføring av store leiegårder på Bjølsen for sine ansatte på 1920-tallet, og hjalp ansatte å organisere og skaffe seg innskudd i borettslag på Brekke på 1950-tallet.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#11

Redskapsfabrikken

Redskapsfabrikken er den lave mursteinsbygningen midt i Nydalsbyen. Fiskars produserer fortsatt snøskuffer og spader her. Over den sørligste gavlen troner fortsatt en stor jernring med to store bokstaver: CS. Bygningen ble reist i mange etapper fra 1877. Spigerverket hadde ekspandert jevnt på østsiden av elva i over 20 år, og trengte nå et nytt fabrikkbygg. Her ble det samlet over 40 klippemaskiner for spiker som ble drevet av kraft fra elva. I 1912 startet Spigerverket egen produksjon av redskaper. En fabrikk lenger nede i elva, i gamle Bentsebrugs papirfabrikk, ble kjøpt og utstyr og folk flyttet til Nydalen. "Norges-spaden" ble et kjent varemerke. Etter hvert overtok redskapsproduksjonen hele bygningen mens spikerproduksjonen ble flyttet til stadig større og mer moderne lokaler. Etter at Spigerverket ble nedlagt i 1989 fortsatte spadeproduksjonen i regi av folk med fartstid på Spigerverket. Fiskars overtok eierskapet i 1991. I 2012 arbeidet 12-14 mann på gulvet med å produsere spader, snøskuffer og trillebårer i de samme gamle lokalene.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#12

Fra bruksby på landet til Nydalsbyen

Nydalsbyen - boliger, hotell, T-bane, TV-studioer, teater, campus, kontorer, kafeer og restauranter. Langs dette stykket av Akerselva kan vi se store og typiske forandringer av byens industriområder fra industrialisering til avindustrialisering. Rundt 1850 vokste dette stille jordbruksområdet i Aker til et typisk brukssamfunn med store fabrikker omgitt av arbeiderboliger, skoler, forsamlingshus og et yrende foreningsliv. Hele dalen ble dekket av fabrikkbygninger med tusenvis av arbeidere som produserte myke tekstiler og hardt metall. Etter drøyt 100 år som sentralt industriområde begynte industrien å forsvinne. Nydalen ble gradvis tatt i bruk til nye behov i byen. Mange av de røde mursteinsbygningene er bevart mellom alle nybyggene som erstattet industrien. Adam Hiorth bygde et spinneri etter engelsk mønster i Nydalen i 1845. Dermed var den industrielle revolusjon innledet i Norge med Nydalens Compagnie som en av de første og største tekstilfabrikkene i landet. Christiania Spigerverk startet i 1853, og vokste til et fullt smelteverk med mange avdelinger som produserte ferdigvarer. Det kom skrapstål inn i den ene enden, og spiker, skruer, togskinner, trikkeskinner, spader, armeringsjern og mange andre jernvarer ut i andre enden. Spinning av tråd og veving av tøy gikk for fullt i fabrikkene ved Akerselva frem til 1950-årene. Etter dette forsvant mye av den opprinnelige industrien gradvis. Tekstilindustrien som hadde kommet først, forsvant også først. I 1989 bestemte Stortinget at Spigerverket skulle legges ned, og dermed ble den mest synlige tungindustrien borte. Selv om noe av produksjonen ble videreført, endret Nydalen karakter. Nydalens Compagnie ble rundt 1990 blant de første av de store industribyggene av teglstein fra industraliseringens første år som ble bygd om til kontorer samtidig som de ble bevart og løftet frem som kulturminner. Rundt og innimellom skjøt nye kontorbygg i været. På Spigerverkets område ble store deler av bygningsmassen revet. Deler av stålhallene ble tatt i bruk som TV-studioer for NRK og TV2. Norges største avistrykkeri og ny campus for BI kom til, sammen med nytt hotell og T-banestasjon, boligblokker, restauranter og kafeer. Det tidligere industriområdet i Nydalen var det siste området som ble innlemmet i elveparken langs Akerselva.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#13

Spigerverket

Når vi i dag står på Gullhaug Torg er vi i sentrum av det gamle Spigerverket som startet i 1853 og ble nedlagt i 1989. Den gang het plassen Bikkjetorget - kanskje fordi det var en vakthund her? Her sto nemlig vaktbua til Spigerverket, en lav murbygning med klokketårn midt på taket og vinduer hele veien rundt. Arbeidere og funksjonærer passerte vakta hver morgen og ettermiddag. Det var store porter inn til de ulike avdelingene - de store smelteverkshallene, valseverkene, redskapsfabrikken, spikerklipperiene. De fleste av disse hallene er revet. Den gamle redskapsfabrikken er bevart. Riksteaterets Osloscene er i en av de nyere bygningene fra 1960-tallet. Når vi ser mot øst kan vi forestille oss de store smelteverkshallene: De nye kontorbyggene med TV2s studioer lengst oppe i rekka har omtrent samme beliggenhet, retning og høyde. Ser vi sørover nedover elva ser vi betongkonstruksjoner i elva som er rester etter galvaniseringsbyggene som lå over elva. Disse ble revet for å åpne opp elva og gi plass til nybygg. Det var industrigründer Oluf Onsum som startet Spigerverket i 1853, samme år som han også startet Kværner i Lodalen. I Nydalen kjøpte han den gamle Lillo Sag med fallrettigheter. Blant tekstilindustri og kornmøller startet produksjon av varmsmidd spiker. År for år ekspanderte Spigerverket utover Nydalen med skrapstålsmelting, valsing og klipping av spiker og stift. Redskaper og jernbaneskinner kom også i produksjon. Fra 1920-årene ble det bygd et fullt jern- og stålverk med elektriske ovner. Nydalen ble et stort tungindustriområde bak høye gjerder, og Spigerverket ble et av Norges største industrikonsern. Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana. Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt. Deler av produksjonen ble videreført og holdt det gående med en liten arbeidsstokk som drev spikerproduksjon helt til 2010. Fortsatt lages det spader, snøskuffer og andre redskaper i en annen av de opprinnelige Spigerverksbygningene. Men de 20 000 som har sitt daglige virke i Nydalen i dag jobber stort sett innen kultur og utdanning, IT eller andre kontorkrevende yrker.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#14

Kampen om Spigerverket

Høsten 2010 hørtes lyden av den siste spikerproduksjonen i Nydalen. Hallene fra 1950-årene ble tømt for maskiner og revet for å gi plass til kontorer og boliger. Svenske Gunnebo hadde et par år før kjøpt den spikerfabrikken som hadde drevet videre under det gamle navnet navnet Christiania Spigerverk etter 1989. Mer enn 150 år etter starten og 21 år etter at det opprinnelige Spigerverket ble nedlagt var det helt slutt. "Vi gir oss ikke" var avisoverskriften i 1989. Kampklare arbeidere sto skulder ved skulder med ingeniører og funksjonærer. De hadde hele Oslo i ryggen. Legge ned Spigerverket? Hvorfor det? Oslo har stolte industritradisjoner, og nå forsvinner alt sammen. Akers mek har blitt jappenes Aker Brygge. Myrens Mekaniske la ned to år tidligere. Nebb, Thune og Eureka var borte fra Skøyen for flere år siden. Spikerverket er det siste som lukter og låter av ekte industri! Og alt sammen for å redde Mo i Rana? Mens annen Olsoindustri nærmest hadde pakket sammen i det stille ble nedleggelsen av Spigerverket en bråkete affære. Det skyldtes både det symbolske i at det nettopp var Spigerverket, at det var den siste i en lang rekke, at det var en lønnsom bedrift, og ikke minst det industripolitiske spillet som lå bak. Spigerverket måtte legges ned for å sikre industriarbeidsplasser i Nordlandsbyen Mo i Rana. Der skulle statens jernverk legges ned og erstattes av bla. skrapstålsmelting. Dette var kjernevirksomheten i Nydalen. Nå skulle skrapstålet sendes med jernbane helt til Polarsirkelen. For så å sende stålet tilbake der det skulle brukes. Legge ned lønnsom drift i Oslo for å bøte på pengesluket i Mo - milevis med ekstra frakt. Høl i huet, mente de i Nydalen, og håpet at fornuften ville seire, med LO og Arbeiderpartiet i ryggen. Problemet var bare at Mo i Rana i enda sterkere grad hadde LO og Arbeiderpartiet i ryggen. Bare Oslobenken støttet Nydalen. Og erkefienden Høyre! Til syvende og sist var det de distrikts- og industripolitiske hensynene som vant. Det var i Mo det trengtes tiltak for å skape nye arbeidsplasser. I Oslo ville de nye arbeidsplassene komme av seg selv, og Spigerverkets store område i Nydalen sentralt i hovedstaden kunne lett utvikles med ny virksomhet. Og det med god lønnsomhet for private aktører - uten offentlig støtte. Kampgløden varte til fellesferien og den dagen elektrostålovnene ble skrudd av. Da hadde arbeidere og funksjonærer vært gjennom politisk streik, demonstrasjonstog, støttekonsert, stenging av gatene rundt verket med påfølgende trafikkaos, og til sist en desperat okkupasjon hvor arbeiderne selv ville drive videre etter stengingsdatoen. Men det ble for risikabelt både teknisk, økonomisk, politisk og menneskelig. Til slutt var det bare å innfinne seg med at Oslo var i endring, og at industribyen skulle erstattes av noe annet.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#15

Bakke Mølle

Da Spigerverket ble startet i 1853 var det både sager, tekstilindustri og møller i Nydalen. Den omstridte predikanten, gründeren og fattigmannsvennen Hans Nielsen Hauge startet Bakke mølle i 1811 etter et mangeårig fengselsopphold. Bakke Mølle brant flere ganger, og ble til slutt overtatt av Bjølsen Valsemølle. Etter hvert ble mølla helt omringet av det ekspanderende Spigerverket, og i 1943 ble den kjøpt opp og lagt ned. Spigerverket tok den i bruk som lager og kontorer. Blant dem som fikk kontor i Bakke Mølle da Spigerverket overtok var den nye rasjonaliseringsavdelingen. Rasjonaliseringsekspertenes inntog i norsk industri skjøt særlig fart etter 1945. Bevæpnet med stoppeklokker, tidsstudieskjemaer og teorier om masseproduksjon og vitenskapelig organisering og ledelse skulle de hjelpe norsk industri til å bli mer lønnsom og effektiv, og mindre sårbar i stadig økende internasjonal konkurranse. Rundt i produksjonlokalene i Nydalen og andre steder langs elva og resten av byen måtte arbeidere finne seg i å bli studert i detalj og målt og analysert mens de utførte oppgavene sine. Mange fikk hjelp til å organisere arbeidsoppgavene sine mer effektivt og på en mindre belastende måte, og mange møtte nye og strengere krav til effektivitet. Noen jobber ble overflødige.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#16

Farvel til en norsk gjærstamme!

I 2005 forsvant en meget karakteristisk lukt fra byen: Lukten av gjær hadde vært godt merkbar langt utenfor Bjølsen-området, om vinden var slik. For mange var det en plagsom lukt, og noe som ble brukt som argument for å legge ned fabrikken. Andre sørget over at en gammel og særnorsk levende gjærkultur som var grunnstammen i produksjonen forsvant, og mente at et viktig element i tradisjonelt bakverk ble borte! På sletten rett over Bjølsenfossen startet Kristiania Pressgjærfabrikk gjærproduksjon i 1883. Mer gjær og mel måtte til for å brødfø den sterkt økende befolkningen i Oslo. I 1918 ble gjærfabrikken slått sammen med flere konkurrenter og anlegget utvidet under navnet De norske Gjær- og Spritfabrikker A/S. Navnet kan sees i dag i en flott smijernsport inn til det store boligfeltet som reiser seg der Iduns gjærfabrikk lå helt til 2007. Etter andre verdenskrig gjennomgikk gjærfabrikken på Sandaker store endringer. Først var det på tale om å flytte fabrikken ut av byen, men man valgte å bli værende. I årene 1953 til 1966 ble anlegget ombygd, noe som satte spor etter seg i bygningsmassen og i det tekniske utstyret for øvrig. Nytt og bedre produksjonsutstyr ble tatt i bruk, som de første gjærekarene i rustfritt stål. Nytt utstyr reduserte behovet for arbeidskraft, samtidig som produktiviteten pr. arbeider økte. Gjennom flere fusjoner ble gjærfabrikken innlemmet i Orkla i 1991, som en del av Idun Industri A/S. Orkla utviklet seg til å bli Norges største og etter hvert et av Nordens store industrikonglomerater. Da gjær fra 2005 mistet sin tollbeskyttelse besluttet Idun Industri A/S å avvikle den norske gjærproduksjonen. Orklas svenske datterselskap Jästbolaget ved Stockholm hadde nok kapasitet til å forsyne også det norske markedet med gjær. Avviklingen hadde også sammenheng med strengere krav til rensing av lukt. Iduns gjær er fortsatt til salgs i butikken og leveres til bakeriene. Men innholdet er fra en svensk gjærstamme - og smaker da brødet det samme som før?

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#17

Vårt daglige brød fra Bjølsen

Fra Nydalen renner Akerselva rolig gjennom de gamle Lillo-jordene før den kaster seg ut i sin høyeste foss: Bjølsenfossen med sine 17 meter. Her lå det tidligere både sagbruk og teglverk. Havnens Teglverk ble lagt ned i 1926, og i 1933 kjøpte kommunen tomten med tanke på park og boligbygging. Den mektige fossen ble tidlig brukt som kraft til sager, og området har lenge gitt oss vårt daglige brød. Her har det ligget møller i mange hundre år. På oversiden av fossen og Treschows gate lå Iduns Gjærfabrikk helt til 2007. På nedsiden ved fossen har Bjølsen Valsemølle dominert siden 1884. Her produseres fortsatt det meste av matmelet for Østlandet i det som i dag er Lantmännen Ceralias Bjølsen-anlegg med merket Regal.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

Norsk bokmål

#21

Lilleborgs såpefabrikk

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#25

En industriell gravhaug

Nedenfor Bentsebrua ligger Myraløkka, parkmessig og åpent som et amfi, vis-à-vis Myrens Verksted. Landskapet er ikke naturlig, men ble formet slik etter utvinning av leire til den omfattende teglsteinsproduksjonen i siste halvdel av 1800-tallet. Det var byggeboom, og mursteinene fra Bentse Teglverk rakk knapt å tørke før de ble til vegger i Christianias mange bygårder. Etter at byggeboomen la seg og teglverket ble nedlagt kjøpte Oslo kommune området for å lage park. Bortsett fra utgravningene i landskapet flere steder langs elva er det ingen spor etter tegsletinsproduksjonen. Ett unntak finnes her på vestre bredd av elva: Under en av haugene ligger en av skorsteinene fra teglverket begravd som fyllmasse! Kanskje fremtidens arkeologer vil lure på hvorfor vi har begravd den?

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#26

Myrens Verksted

Myrens Mekaniske verksted ved Sagene i Oslo var fabrikkenes fabrikk. Myrens produserte turbiner, dampamskiner, sagbruks- og høvlerimaskiner og en mengde annet utstyr for industrien, og ble særlig kjent som en av verdens ledende produsenter av treforedlingsutstyr. Det var over 1000 ansatte på verket alt i 1890. Myrens startet Fredrikstad Mek. verksted, samarbeidet med Karlstad Mek Verksted og ble kjøpt av Kværner i 1928. Fabrkken på Myren ble stadig utvidet etter 1950, og var en høyt spesialisert tungindustribedrift som hadde et godt rykte på verdensmarkedet. I 1988 ble produksjonen flyttet til Lier da eierselskapet Kværner samlet Myren, Thune, Eureka og andre datterselskaper. Virksomheten til brødrene Jensen på Myren ble nært knyttet til utviklingen av norsk industri. De startet med å levere tjenester og ustyr til industrien, og endte selv som industriherrer. Jens og Andreas Jensen var sønner av en møllemaker fra Kongsberg. De hadde reist rundt i Europa og studert den mest moderne teknologi de kunne finne - særlig turbiner og dampmaskiner som ga kraft til idnustrialiserimgen i Europa. Inntrykkene omsatte de til gode kopier og varianter av det de hadde sett. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Verkstedet skulle produsere "alle til Fabrikker, Møller med videre henhørende Maskiner". I 1851 flyttet brødrene oppover på østsiden av elva til det myrlente terrenget over Vøyenfossen hvor det lå et sagbruk og en mølle. Her var det god plass til ekspansjon, og med på laget fikk de svogeren Knud Dahl. Jensen & Dahl ble en av de store leverandørene til industrien, og nøt godt av nye grener som kom til, særlig da det ble etablert tresliperier i hopetall langs norske vassdrag etter 1860, og da sager og høvlerier skulle moderniseres og bli dampdrevne. Med elektrifiseringen og vannkraftutbyggingen etter 1900 kom nye ekspansjonsmuligheter. I 1928 ble selskapet kjøpt av Kværner Brug. Et samarbeid med Karlstad Mekaniske Verkstad resulterte i selskapet KaMyr, som ble verdenslendende på produksjon av utstyr til celluloceindustrien. I 1988 ble virksomheten i Oslo nedlagt. Myren Verksted ble slått sammen med Thune-Eureka til Kværner Eureka A/S.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#27

Vøienvolden

Et av de best bevarte gårdsanleggene fra 1700-tallets nære bymark er Vøienvolden. Fortidsminneforeingen eier og driver gården som ble fredet i 1941. Vøienvolden, en fredet plett, ligger forsiktig tilbaketrukket i Maridalsveien 120. Dette er Oslo bys vakreste, best bevarte - og mest komplette løkkeanlegg. Hele anlegget er fredet. R undt tunet ligger rødmalte trebygninger og en steinkjeller for potet. De eldste husene har røtter tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Løkkeanleggets historie strekker seg tilbake til 1683 da Borgermester Bergman fikk eiendommen av Kongen for en «møye» - altså et slit - han hadde hatt til byens beste. Fra 1830 ble familien Udnes eier av Vøienvolden, og eiendommen forble i denne families eie til siste eier testamenterte Vøienvolden til Fortidsminneforeningen som gave mot at eiendommen ble holdt åpen for byens befolkning. I 1917 ble eiendommen totalt restaurert av arkitekt Magnus Poulsson. I dag drives Vøienvolden av lokalavdelingen i Fortidsminneforeningen, avdeling Oslo og Akershus. De har selv kontor i sidefløyen der - og arrangerer blant annet bygningsvernkurs, bygningsverndag, bydelsdag og det populære arrangementet Gammeldags jul.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#28

Vann - ressurskamp og miljø

Akerselvas rennende vann var av stor verdi for Oslo, som alle elver, av tre hovedgrunner: Rennende vann gir vannforsyning til mennesker og produksjon, rennende vann gir kraft, og rennende vann kan ta med seg avfall som sagflis, kloakk, fargestoffer og kjemikalier. Akerselva og Maridalsvannet skulle ha nok vann til alle disse oppgavene. Likvel ble det ofte uenighet mellom ulike brukere og behov. Når kommunen ledet stadig mer vann fra elva ut i rør til vannforsyning for byens befolkning ble det mindre kraft til drift av industrien. Når industriutslipp og kloakk forurenset elva ble det ulemper for byens befolkning - og farlig for dyrelivet i elva, som i lange tider har vært nærmest fraværende. Maridalsvannet var og er byens viktigste drikekvannskilde. Tildigere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Fra 1600-tallet ble vann ført gjennom byen i trerørsledninger. Inntaket lå omtrent der Vøyenbrua ligger i dag. I 1860 ble et nytt vanninntak plassert høyere opp ved Treschowdammen på Bjølsen. Allerede syv år etter ble det flyttet til Maridalsoset. Grunnen var forurensning fra industrien og knapp vanntilgang. For å sørge for mer vann og jevnere flyt i Akerlselva hadde kommunen bygd en demning i Maridalsoset i 1854 som hevet vannspeilet i Maridalsvannet med en meter. Senere ble det bygd demninger langt inn i Nordmarka som gjorde det lettere å regulere vannstrømmen. De fleste av demningene i elva var imidlertid på private hender som ofte hadde motstridende interesser: Baron Wedel Jarlsberg på Bærums verk eide Nordmarka og Brekke. Han styrte vannstrømmen til sine beov for fløting og sagdrift, slik det hadde vært gjort i århundreder før industrien kom med sine kraftbehov. "Nykomlingene" som trengte vann til turbinene i fabrikkene lenger ned i elva var frustrerte over plankebaronens grep om vannstrømmen. På samme måte kunne de fabrikkene som lå langt oppe regulere for jevn drift - på bekostning av de farbikkene som lå lenger ned. På toppen kom kommunens stadig økende uttak av drikkevann til byens befolkning og til brannvesen. Konfliktnivået steg på 1860- og 70-tallet. Eierne av de store fabrikkene samlet seg i en interesseforening, Akerselvens Brukseierforening, for å kjempe til seg mer vann og sterkere kontroll. Brukseierne og den aldrende baronen Wedel-Jarlsberg fant sammen i en avtale som innebar at brukseierne overtok baronens anlegg og drift av fløtingen. Kommunen måtte finne seg i å kjøpe vann til byens borgere fra brukseierne. På toppen av det hele ble kommunen dømt til å betale erstatning til Nydalens Compagnie for å ha ødelagt for tekstilgiganten ved å ta for mye vann fra elva da vannintaket ble flyttet. På den andre siden slapp kommunen ansvar for fløting og anleggs- og vedlikeholdskostander ved dammene. Etter 1900 ble bruken av elva mindre viktig både som transportåre og som kraftkilde. Gradvis ble den direkte elvekraften erstattet av den mer pålitelige elektrisiteten, først fra vannkraftanlegg ved elva, men senere fra større kraftverk langt unna. Problemet med forurensingen ble også tatt mer på alvor. Industriens prosessvann og byens kloakk hadde gjort Akerselva til en "heslig rynke" etter manges mening. Frem til 1840-tallet hadde ikke Christiania noe system for å håndtere avløpsvann og kloakk. Vannet rant i åpne rennesteiner til Akerselva eller fjorden. Den første kloakkledningen ble bygd i 1846, og gikk fra Youngstorget til Akerselva ved Vaterlands bru. Senere ble et økende antall kloakker ført ut i Akerselva. På 1930-tallet startet arbeidet med å bygge avskjermede kloakker langs elva. I 1971 kom det store gjennombruddet med en stor kloakkledning til Bekkelaget som gjorde det mulig å stanse de direkte kloakkutslippene i Akerselva for godt. Gradvis ble de mange små og store rørene tettet igjen, og elva ble renere og mer velduftende frem mot 1980. Det ble satt ut laksefisker og snart kunne det igjen fiskes og krepses selv langt ned i elva.

Sagene bad i Sandakerveien 3 fra 1899 er tegnet av arkitekt H. Schytte-Berg. Badet ble utstyrt med dusjer, badekar og badekoner, og i forbindelse med utbyggingen av Sagene skole i 1926 kom det svømmebasseng på 12,5 meter i tillegg. Finansieringen av badet var det blant annet Kristiania Brændevinssamlags legat som stod for; var det for å bøte på all miseren skapt av for høyt alkoholinntak blant befolkningen tro? Ja og nei: Det var lovpålagt for brennevinssamlagene at overskuddet av driften skulle gå til veldedige formål. I hvert fall kom det til nytte for en trangbodd befolkning. Her kunne man få seg et etterlengtet karbad til en rimelig penge. Badet lider en ublid skjebne i likhet med lignende institusjoner i vår by; for tiden ligger det brakk uten en dråpe vann i bassenget.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#34

Vøyen - hjertet midt i Akerselva

Vøyen er på mange vis selve hjertet i Akerselva. Her er vi midt på elvestrekningen mellom Kjelsås og Bjørvika. De industrihistoriske sporene ligger tett langs de flotte Vøyenfallene som fører Akerlselva 20 meter ned fra Myren gjennom flere fall og terskler som sykkker fossen opp med navn som Hjulafossen, Nedre Vøyen, Våghalsen og Labakken. Her var det sager og møller, og her reiste de aller første industribygg av tre seg på 1700-tallet. De mektige tekstilindustribygningene reiste seg ved fossen da den engelske industrielle revolusjonen virkelig spredde seg etter 1840. Hjulafossen og Vøyen ga navn til de største tekstilfabrikkene som ble bygd her i 1846 og 1855. Ved Vøyenbrua lå byens første drikkevannsinntak. Her er vi også midt i Oskar Bråtens litterære univers. Rundt Beierbrua drives kulturvirksomhet bl.a. i "Hønse-Lovisas Hus" og formidling av industri- og arbeiderhistorie i Oslo Museums besøksleilighet og senter for den nye Akerselva museet. Vøyen er et gammelt norsk ord for å vade. Altså betyr dette at her et sted ved elva kunne krysse den ellers så dype, strie og brede elva. Vøyen var også navnet på en av de eldste gårdene, eid av Nonneseterkloster. Den ble til bymark i 1629, og senere delt i de tre byløkkene Vøienvolden og Øvre- og Nedre Vøien. Løkkene var jordbruksland som ble knyttet direkte til bygårder i Christiania og deres eiere. På begge sidene av Vøienfallene, og flere steder underveis, ble det tatt ut kraft til drift av møller og sager. På 1700-tallet var det sagene som dominerte i Akersela. Produksjon av planker av tømmer særlig fra Nordmarka var en stor eksportnæring som ga gode inntekter til skogeiere og statskassa, og til byens handelsborgere som eide fallrettigheter og sager ved Akerselva. De kraftigste fossene ga de mest lønnsomme sagene, og ved Vøienfallene var det plass til fire sager. Området rundt Beierbrua ble et senter for sagbruksproduksjonen, men kraften ble også brukt til kornmøller, barkestamper, tekstilstamper og papirmølle. Papirmølla fra 1736 til handelshuset Collet & Leuch, som også drev to av sagene her, står fortsatt som et minne om denne tidlige industrien. De mest dominerende industribygningene ved Vøienfossen vi kan se i dag er Nedre Vøien Spinneri som Knud Graah startet i 1846 på vestbredden nedenfor Beierbrua, og Hjula Veveri fra 1855 som ble startet av Halvor Schau ved Hjulafossen, som den øverste delen av Vøienfallene het. Dette var store og solide bygninger signert arkitekt og sivilingeniør Oluf Roll. De to store tekstilfabrikken ga på det meste arbeid til 1000 arbeidere. De fleste av dem var kvinner. De fartet til og fra fabrikken i Sagveien og Maridalsveien, eller fra østkanten over Beierbrua - fabrikkjentenes bru. På østsiden av elva nedenfor Vøyenfossen skjøt det også opp tett med mindre teglsteinsbygninger hvor virksomheter som Foss spinneri, Foss Bryggeri, Norsk Hesteskosømfabrik og en rekke mindre virksomheter holdt hus. Alle disse ble revet på 1960-tallet for å gi plass til park og nye OBOS-blokker i opptil 19 etasjer. ”En omfattende ansiktsløftning ved Akerselven”, lød dommen da. Det var også tenkt å gi vestsiden samme ansiktsløftning ved å rive Hjula og Graah. Da Hjula Veveri ble totalskadet av brann i 1971 kunne veien vært kort til gjennomføring av riveplanene, men da hadde helt andre tanker om vern og blikk for verdien i den gamle industriarkitekturen slått rot. Entreprenøren Terje Wiggo Nielsen samarbeidet godt med Byantikvaren i rehabilitering av både på Hjula og Graah, og viste vei for bruk og av gamle industribygg på en måte som ivaretok både historien og nye behov. Spinneriet ble på 1980-tallet kjent for Oslofolk som Mølla, etter at italieneren Gino Valente hadde startet en populær restaurant og nattklubb i den gamle spinneribygningen. I 1988 ble Mølla landskjent som studio for ukentlige livesendinger for det nystartede TV Norge, med Halvard Flatland som bebartet vert for gameshowet "Casino". Også Hjula fikk nye beboere, og tiltrakk seg særlig arkitektkontorer. Ved Vøyenbrua lå byens første offentlige drikkevannsinntak fra tidlig på 1600-tallet. Via uthulte trestokker ble reint vann ført til både festningen og til vannposter i byen. Vøyen har nok alltid vært et viktig knutepunkt, et veiskille, og et sted for å krysse elva, men dagens Vøyenbru ble bygd så seint som i 1949/50, og fikk navnet sitt i 1951.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#35

Hjula Væverier

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#40

Det gamle apoteket i Sagveien 28

Sagene Apothek ble oppført i 1870 av apoteker Lindgaard som et lite bypalé her i fabrikk- og arbeiderstrøket. Det fantes både brann- og politistasjon, og en rekke små vareutsalg, kneiper og kolonialvarehandlere, men et apotek manglet. Huset ble innredet med apoteket i første etasje og en romslig leilighet for apotekerfamilien i annen etasje. I 1875 bodde, foruten familien på seks, en disippel, en farmasøyt, to tjenestepiker og en tjenestedreng også her. Apoteket ble drevet fram til 1905. Fra 1924 til 1940 holdt Nanna Storjohanns Minde til her, et herberge for arbeidssøkende hjemløse kvinner. I lokalene fantes også avholdskafé. Drukkenskap var nemlig en lei uvane blant mange arbeidsfolk, ettersom brennevin stort sett var billigere enn melk! Hva rommer bygningen i dag? I 2013 åpnet dørene til Arbeidermuseet - en del av Oslo museum dedikert til å formidle Akerselvas, industriens og arbeidernes historie. Arbeidermuseet driver også arbeiderleiligheten i Brenna, rett opp i gata, og perlen Hønse-Lovisas hus rett på andre siden av elva..

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#41

Jobbe på Graah

Tre søstre som bodde på "Rivertzke" på Sagene jobbet samtidig på Graah. De to yngste ble intervjuet i 1999 og fortalte om arbeidsdagene på tekstilfabrikken i 1930-årene. Yngste søster begynte på Graah da hun var 15: "Veit du åssen det er på et veveri? Det er en som sitter foran meg og trer en sånn krok, da. Rennetråd! Så måtte jeg gi henne de trådene. Jeg satt med tusenvis av tråder hele dagen. Det kalte de for sendejente. Det var fjorten kroner uka. Klokka syv til halv fem. Og syv om løda'n til ett. Det var 48 timer det." Storesøster forteller "Jeg kom borti maskiner. Det fikk du ikke lov til før du var 18 år. Men så søkte dem for meg, for jeg var visstnok litt rask, da. Og så kom jeg borti spolemaskinen. Det var maskiner alt sammen. Den tråden som skulle gå frem og tilbake, det er spoler. Da satt jeg og spola på maskiner i forskjellige farger. Det var i grunnen et moro arbeide, trivelig! Jeg fikk seksten kroner og noe, jeg, den gangen. Og så fikk jeg akkord. Og jeg glømmer ikke første gangen jeg fikk det - jeg tror jeg fikk 35-36-37 kroner. Og kom hjem til mamma. Jeg husker jeg satt på kjøkkenet, så satt jeg med penga - vi fikk penger i poser den gangen, vet du. Mamma, hva skal jeg gjøre med disse penga, sa jeg. Jeg syntes jeg hadde så mye penger altså!" Men alt var ikke like idyllisk: "Det har jeg tenkt på mange ganger, dissa maskinene som dem hadde nede på Knud Graah der. Søsteren min - hun blei jo syk der hu. Du vet, maskinen var full av lo - og olje. Det var jo ikke noe som het støvsugere. Tenk på den jobben! Søsteren min, hun fikk plevritt der hun. Stengulv, vet du. Og da måtte a ligge på det kalde steingulvet også, og pusse disse maskina. Når hver bom var ferdig måtte maskinen pusses - bare med hånda altså! All den loa! Og så det bråket! Åh! Det var en svær sal, halve gården var fylt opp med maskiner- Akkurat når vi skulle ha frokost så blei det stille, da hørte jeg knappenåla omtrent, men når dem satte i gang igjen så var helvete løs. Du måtte stå helt borti øra skulle du prate. Ja det er ikke noe rart at en er blitt hørselshemma. Nei! Det er sikkert og, det."

Audio guides available in:

Norsk bokmål

Norsk bokmål

#45

Fabrikkbestyrerbolig i Sagveien 24

Huset fra 1872 skiller seg ut i mengden i likhet med apoteket i Sagveien 28. Murvillaen ble oppført som et énfamiliehus midt på tomten, et riktig velstandshus, opprinnelig eid av fabrikkbestyrer Lohrbauer ved Christiania Mekaniske Industri. Boligen hadde en frodig hage, mange tapetserte rom, fem kakkelovner til oppvarming, innlagt vann og en nydelig treveranda som ga huset karakter. Etter hvert som behovet for flere boliger i strøket økte, ble huset befolket av flere familier, men det var etter at bestyreren var flyttet ut!

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#46

Sannerbrua

Det var ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at ordfører Carl Jeppesen kom med de berømte ordene om Akerselva; at den som burde være et smilebånd, var blitt til en rynke i byens ansikt. Dette har blitt tolket som startskuddet for arbeidet med å rense og parklegge Akerselva, men trolig var det de imponerende steinarbeidene og ingeniørkunsten i den nye brua som inspirerte Jeppsen: Han ville gjøre elva til en kanal med murte kanter og sementbunn! Arkitekten Oscar Hoff var senere arkitekten bak Ullevål Hageby. Utførelsen i både stål og granitt er interessant. Samtidig som det var en høyst moderne bru, fikk den også et norsk eventyruttrykk med sine monumentale bueganger. Oppå brua er det hugget sittebenker i granitten langs rekkverket. De sier «velkommen, vær så god og sitt». I nisjene under brua derimot, sees snirklete ornamenter i smijern. Etter sigende var disse ment å hindre løsgjengere og lasaroner i å søke nattely akkurat her.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - og transformasjon

#47

Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - og transformasjon

Audio guides available in:

Norsk bokmål

Norsk bokmål

#57

Vulkan jernstøperi og mekanisk verksted

På gavlveggen på Dansens hus står det AA - initialene til ingeniør Aksel Amundsen som startet Vulkan mekaniske verksted og jernstøperi i 1873. I begynnelsen lå Vulkan i Brenneriveien, litt nedover elva. Etter 1900 overtok Vulkan nabotomten i nord av Bagaas Brug som hadde drevet bl.a. sagbruk, teglverk, tresliperi, møbelfabrikk og sementfabrikk. Vulkan spesialiserte seg på produksjon av stålbroer og hadde blant annet store leveranser til jernbanen. De leverte også konstruksjoner til bygg, bl.a. kuppelen til Colosseum kino. Produksjonen ved Akerselva ble nedlagt på slutten av 1950-tallet da betongbroer overtok for jernbroer. Vulkan fortsatte som eiendomsselskap, og leide ut fabrikkhallene til ulike leietakere. Deler av verkstedhallene ble i 1995 omgjort til idrettshall av Oslo kommune. Øvrige deler har bl.a. vært brukt som verksteder for Riksteatret og Riksutstillinger. Nå blir det kompakte industriområdet mellom Maridalsveien og Nedre Foss utviklet med spennende kontraster mellom den gamle industriarkitekturen og moderne arkitektur og nye funksjoner. Vulkan blir gjenskapt som en moderne bydel med kultur, utdanning, mathall og boliger og park ved elva. Inne i en av de gamle verkstedhallene har Kolsås Klatreklubb en av byen største innendørs klatrevegger.

I Maridalsveien 3 ligger kildene til Oslos historie: Oslo byarkiv vokter og tilgjengeliggjør arkivskattene i det tidligere bryggeriet som kommunen overtok i 1971. Christiania Bryggeri ble etablert i 1855 av fire hedmarkinger, og ble gradvis utbygd til et av de største og mest moderne bryggeriene i Christiania. Det var her brødrene Ringnes lærte bryggerifaget før de startet for seg selv i 1877. I 1913 kunne bryggeriet tappe 45 000 flasker øl hver dag. Like etter ble det kjøpt opp av konkurrenten på andre siden av elven: Schous. Bryggingen ble lagt ned, og lokalene overtatt av brusfabrikken Nora som flyttet fra Norabakken på Bislet (bare navnet ble igjen på Bislet!). Frem til 1971 ble det produsert Solo og Selters i Maridalsveien 3. Oslo kommune kjøpte eiendommen da brusfabrikken flyttet til Alnabru. Det ble kommunale kontorer og senere lokaler for Oslo Byarkiv.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#61

Elvebakker, Anker og Ny York

Akerselva slynger seg rolig mellom Ny York på østsiden opp mot Grünerløkka og Elvebakkene og Ankerløkka på vestbreddene. I dette området var det ikke kraft og tomtestørrelser til stor industri, men mye som har vokst seg stort og kjent andre steder har hatt sitt opphav her: Skulpturene i Frognerparken er støpt her, både Hjula Veveri og Vulkan hadde sin spede start her, aluminiumsgryter, lyspærer og neonlys ble først produsert her. Da elektrifiseringen av byen tok til for alvor var det hit vannkraften fra Maridalen ble sendt først. De første moderne bryggeriene lå her. I dag er det kunst- og kulturaktivitet som preger området.

I dag kan Akerselva følges i en nesten sammenhengende park fra Vaterland til Kjesås. Slik har det ikke alltid vært. Industriområdene langs Akerselva sperret lange strekk av elva inne bak gjerder og under fabrikkbygninger, og satte spor med forurensing og utslipp. Tanken om å rehabilitere den forurensede Akerselva og opparbeide parker begynte på 1800-tallet. I 1915 ble de første kommunale planer lagt om å gjenvinne Akerselva som en grønn lunge gjennom byen – ”fra rynke til smil i byens ansikt”. Dette arbeidet skulle ta flere år, og begynte mer med spredte parker enn tanke på å se hele elveløpet samlet. Til det var eiendomsforholdene for komplisert og industrivirksomheten ved elva for viktig. Kommunen kjøpte gradvis ledige tomter og anla parker, først i 1915 nedenfor Ankerbrua. På 1920- og 30-tallet ble det kjøpt flere store tomter etter nedlagte teglverk ved elva som Schultzehaugen, Øvre Foss, Myrens og Bjølsen. Her ble industriområdene opparbeidet til parker fra 1930-årene. Gradvis kom andre områder etter, også i regi av private eiere av områder og bygg ved elva som så verdien i å utvikle eiendommer med historisk sus og nærhet til den stadig mer innbydende elva. I 1986 lanserte også staten en plan for Akerselva som støttet kommunens mål om bevaring og tilgjengeliggjøring av Akerselva. Målet med handlingsplanen i 1986 var å bevare miljøets kulturhistoriske verdier med vekt på industri og arbeiderhistorie. Prosjektet Akerselva Miljøpark kan sees som en forlengelse av kommunens planer og et stadig økende privat engasjement for bevaring og tilgjengeliggjøring av Akerselva og de historiske bygningene rundt. Kulturminnevernprosjektet ga mer kunnskap om verneverdiene, bidro til å synliggjøre dem og bidro til at verdifull bebyggelse ble tatt vare på. Flere av industribygningene langs Akerselva er bygd om til andre formål, men har beholdt fasader og utrykk. Gode eksempler er Kunsthøyskolen og Arkitekturhøyskolen, Hjula og Graah og Nydalens Compagnie. I dag er Akerselva miljøpark mye brukt av både turister og befolkningen i Oslo. Området byr på grøntområder og rekreasjon, men også industrihistorie. De gamle fabrikklokalene gjort om til kontorer, skoler, kunstgalleri, restauranter, noe som er med på å gjøre en vandring langs Akerselva til en spennende opplevelse.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#66

Hvorfor heter Blå Blå?

(Teksten her ble lest inn av daværende direktør i Kulturrådet, Anne Aasheim. Kulturrådet støttet utviklingen av Akerselva Digital som et ledd i satsingen "Kultur- og naturreiser" fra 2011-2015. Anne Aasheim fikk denne teksten å lese som "gjestestemme" i audioguiden.) Klubbscenen Blå ble startet i 1998, men det har vært mange forskjellige aktiviteter her opp gjennom årene. Tekstilfabrikken Indigo, oppbevaringslager for gull og diamanter, mekanisk verksted og glødelampefabrikk. Fargeriet fra tekstilfabrikken Indigo, som lå her og på den andre siden av elva, slapp ut kjemikalier og fargestoffer som resulterte i at selv rottene i elva her var blå. Indigo er en mørk blå-fiolett farge og var en av de mest eksklusive fargestoffene man fikk tak i på 1850-tallet. Kanskje det inspirerte til navnet Blå? Blått passer jo også godt som navn til en musikk-klubb med fokus på jazz og ”blå toner”. Det er helt feil! Navnet Blå har ingenting med fargeriet Indigo å gjøre. Navnet er inspirert av Yves Klein, den franske kunstneren og ny-dadaisten – som tok patent på sin egen blåfarge – en dyp blå farge. Klein mente at blåfargen kunne ”synliggjøre det usynlige”. Det var dette som inspirerte Martin Revheim og Kjell Einar Karlsen da de etablerte klubbscenen Blå. De ville skape en klubb med fokus på jazz, men der ingenting var utelukket. Mantraet for klubben ble ”å synliggjøre det usynlige”.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#67

Indigo - fabrikk i elvesvingen

Denne fabrikkbygningen blir fortsatt kalt Indigo. Den er reist i tilknytting til Brenneriveien 9 (Blå) på andre siden av elva. Tekstilfabrikken Indigo ble stiftet i 1891, men de trengte større plass og utvidet med dette bygget i 1898. Tekstilfabrikken A/S Indigo spesialiserte seg på trykking av bomullstøy. Akerselva gjør en sving her. Opprinnelig lå Indigo helt inntil elveleiet og derfor har bygningen den runde buede formen. Først ser man fyrhuset med en veldig høy fabrikkpipe. Bak følger en rekke lokaler med «Shedtak». «Shedtak» ser ut som et sagblad med tagger. Fabrikken A/S Indigo solgte egne produkter som var trykket på eget materiale, i tillegg til at de kjøpte råstoff fra Manchester og returnerte ferdig trykte tekstiler. Fabrikken var sterkt rasjonalisert, noe som gjorde den konkurransedyktig i Europa. Likevel kok Indigo i økonomiske vanskeligheter i nedgangsitiden rundt 1900. I 1904 ble fabrikken kjøpt opp av det danske firmaet I. H. Ruben. I 1906 fikk den navnet Nordisk Tekstil Aktieselskab. Det ble drevet tekstilvirksomheten i Brenneriveien 9 og Nedre gate 5 frem til 1933. Da overtok N. Jacobsen Karrosserifabrikk som lagde busser, taxier og spesialinnredede laste- og varebiler. Firmaet eksisterer fortsatt i Lørenskog.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#68

Oslo Yrkesskole - Elvebakken

Det var ikke tilfeldig at Norges første yrkesskole ble plassert på Østre Elvebakke i 1921. Industrien og småvirksomhetene langs elva hadde behov for skolert arbeidskraft; bilmekanikere, snekkere, pølsemakere og hattemakere. I 1925 fikk skolen navnet Kristiania Fag- og Forskole for Håndverk og industri, i 1948 ble navnet endret til Oslo yrkesskole og i 1976 fikk skolen navnet Elvebakken videregående skole som den fortsatt heter. I dag er Elvebakken er en av de mest populære videregående skolene i Oslo med elever fra alle kanter av byen. Skolen tilbyr flere linjer, blant annet; medier og kommunikasjon, elektrofag, design, håndverk og studiespesialisering med alt fra fysikk til kinesisk.

Ankerbrua har navn etter Ankerløkka og Ankertorget, som lå der Anker hotell ligger i dag. Brua er en forlengelse av Torggata ut av sentrum. På den andre siden av elva møter den krysset mellom Søndre gate og Markveien, som er begynnelsen på nedre Grünerløkka. Den første brua her ble anlagt i 1874. Det var da en trebru. Dagens bru fra 1926 er i granitt. I 1937 fikk brua fire bronseskulpturer av Dyre Vaa, en i hvert hjørne. Disse har eventyrmotiv hentet fra Asbjørnsen og Moe, og Ankerbrua kalles derfor Eventyrbrua i blant. Motivene er Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#73

Schous bryggeri

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#77

Ankerløkka

Langs Akerselva, nåværende Hausmanns gate, lå tett med små løkker som på 1700-tallet tilhørte general Hausmann i Mangelsgården, Storgata 36. I 1750-årene ble eiendommen solgt til kjøpmann Christian Ancher og fikk navn etter ham. Sønnen Peder Anker på Bogstad gård solgte arealet nord for Hausmanns gate til Christiania kommune i 1823. I 1830 tok kommunen husene på løkka i bruk til skole for Fjerdingen, fattigstrøket langs Christian Krohgs gate.

«Vandet i Elven er ganske stinkende og bedærvet og utjenligt til menneskelig bruk» stod det å lese i et innlegg i Morgenbladet allerede i 1861. Fra dag én slapp industrien avfall ut i Akerselva i form av kjemikalier, bleke- og fargestoffer, hestemøkk og andre uhumskheter. Og ikke bare det; mye av byens kloakk fant også veien ut i Akerselva. Ved århundreskiftet var stanken i elven blitt så sterk at det ble nødvendig å sette i gang en undersøkelse av vannet. Særlig ille var det på søndager og andre helligdager da Brukseierforeningen stengte vannet øverst ved Maridalsoset for å øke vannmengden og trykket ellers i uken. Kommunen og brukseierne klarte aldri å få til en løsning på forurensningsproblematikken. Derfor forble Akerselva «du gamle du grå» inntil industrien var nedlagt, kloakkerensingen fikk et visst omfang frem mot 1980-årene, og man begynte en opptrapping av arbeidet med å fullføre de gamle planene om parker, og turveier og grøntdrag langs Akerselvas bredder. I Arbeiderbladet i 1959 minnes en parkarbeider vannkvaliteten i Akerselva som mye bedre enn vi kan få inntrykk av i samtidens klager. Muligens er det gylne barndomsminner, men også kan det si noe om at forurensingen hadde blitt verre mellom 1900 og 1950: "Margit Eriksen som arbeider i Parkvesenet, har levd mellom Nybrua og Hausmannsbrua hele sitt liv. Hun kjenner Akerselva bedre enn noen. Akk ja,- det var noe annet da jeg var jentunge, sier hun. Da badet vi i elva. Vannet var klart som krystall. Det har nok forandret seg på disse 56 årene, ja. -Var det kanskje fisk her også? Nei, fisk kan jeg aldri huske vi så, men det vrimlet av igler. Det var dem vi tjente penger på da vi var små. Vi stakk beina ut i elva, og så kom iglene og sugde seg fast. De kunne være så lange som handa mi. Så fløy vi opp til en iglekone og fikk et par ører for fangsten, og så blei det knekk! Vi fikk tre knekk for to øre på den tida. -Men nå har De vel liten lyst til å bade i Akerselva? Margit Eriksen tar et overblikk over den brune boblende suppa som driver forbi. Nei frivillig går jeg ikke uti, sier hun. Men jeg datt ut fra motorbåten min her et år, og da gikk jeg rett i bryggerhuset og vrengte av meg hvert eneste plagg. Klærne lå fjorten dager i salmiakkvann før lukta var borte…"

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#82

Fjerdingen - bydelen som ble borte

Nedenfor Nybrua langs vestre bredd finnes fortsatt gatestubber som tydelig bærer gamle navn. Et eksempel er Slåmotgangen, oppkalt etter Hans Olav Slaamodt som i begynnelsen av 1800-tallet hadde gartneri ned mot elven. Andre navn er Øvre og Nedre Vaskegang som antyder vaskeplasser ved elva fra gammelt av. Hovedgata er Christian Krohgs gate, som fram til 1890-åra het Fjerdinggata. Fjerdingen utgjorde i likhet med Vaterland lenger nede, en forstad til Christiania, og strakk seg langs elva helt ned til Vaterlands bru. Strøket var blant de eldste forstedene, og karakteristisk med bebyggelse helt ned til elva. Dette var fattigstrøk, og ikke overraskende ble det anlagt hele to fattighus her i 1807. Blant industrielle minnesmerker står fortsatt Brødrene Ottesens Dampchokoladefabrikk i Nedre Vaskegang 2. Navnet er så vidt leselig i fasaden ut mot elva. Bygget er tegnet av arkitektene Ekman og Smith, som også tegnet det karakteristiske Indigo-bygget tilpasset svingen i elva litt lenger opp.

På 1700-tallet lå en av Christianias fineste gårder og flotteste hager som en oase i det ellers litt lugubre Fjerdingen. Mangelsgården, som hovedbygget heter, er bevart som en del av Prins August Minde. Etter 1800 utviklet området og anlegget seg til "de fattiges kvarter" - et viktig kulturminne over byens sosialhistorie. Fattigvesnet anla arbeidsstuer her etter 1812, det var asyl her og en rekke sosialinstitusjoner. Fattige, sinnsyke, foreldreløse og andre utstøtte fikk tilbud om eller ble tvunget til å arbeide med tekstilproduksjon, steinhugging eller trearbeider i verkstedene her. Kvartalet er fredet av Riksantikvaren.

Audio guides available in:

Norsk bokmål

#86

Remfabrikken

Norsk bokmål