Værvandring på Veiholmen
Provided by:
Smøla kommune
Bli med på værvandring med Roald Danielsen! Roald har vært værvandrings-guide i over 20 år, og kan fortelle deg mangt om Veiholmen. Roald er født og oppvokst her ute på Veiholmen, og hans sterke tilhørighet kommer tydelig fram i hans fortellinger. Vi anbefaler at du følger ruten fra start til slutt etter nummerert rekkefølge.
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
Points of interest
#1
Velkommen til Værvandring
Hjertelig velkommen ut hit til Veiholmen! Vi har lyst til å starte med å forklare hvor ordet Veiholmen kommer ifra. Det er et oldnorsk ord som heter «veig» som betyr ferskt vann. Veiholmen har siden tidenes morgen hatt en naturlig ferskvannskilde. Selv om det var tørkesomrer og ingen nedbør så var du garantert å finne drikkevann. På samme måte har «Vega» og «Vegsund» fått navnet sitt. Det er nærliggende å tro at det har bodd folk her siden 1200-tallet. På denne tida skjedde det en del omveltninger i samfunnet vårt; og vi begynte å få i gang fisketilvirke, altså produksjon av tørrfisk. Folk flyttet fra dalene og ut til kysten der det var tilgang på fisk. Det samme skjedde nok her på Veiholmen. Det første skriftlige beviset vi har for at Veiholmen eksisterer, er i 1490; et arveoppgjør på «Giskegodset» på Sunnmøre, og «Veyen» er da nevnt.
#2
Havneutbygginga
Havna har ikke alltid sett ut som den gjør nå. I begynnelsen av 1930-tallet var det ei storstilt havneutbygging som foregikk utpå her. Begge utløpene ble gjenstøpt og havna ble pumpet tom for sjø. Havna ble mudret opp og gjort dypere enn den er nå. Nede i kulturlaget ble det gjort mange interessante funn; klebersteinsgryter og fiskesøkker som var hugget ut av stein. Dette tyder på at folk har ferdes her fra utrolig gammelt av. Havneutbygginga var et kjempestort prosjekt. Det ble også bygd molo, og vei innover til Innveien. Prosjektet hadde en kostnadsramme på ca. 900.000 kroner, en betydelig sum i 1930. (De eldste bildene er hentet fra "Veiholmen i gammel og ny tid" av Arne Danielsen.)
#3
COOPerasjon
Den kooperative tanken har stått veldig sterkt her ute. Veiholmen var en av de siste stedene der væreiertvangen ble avskaffet. Helt fram til 1920 - tallet var det væreieren om eide alle tomtene, fiskemottaket og butikken. Han bestemte prisene på fisken og sørget alltid for at folk var skyldig han penger. Veiværingen var også pålagt av væreieren å ta imot det som ble kalt «lossementkarer»; det vil si tilreisende fiskere. I de små husene ute på Været var det både to og tre generasjoner fastboende, men de var også pålagt å ta imot 10 tilreisende fiskere i vinterhalvåret. Det var harde vilkår å vokse opp i. (Bilder er hentet fra "Veiholmen i gammel og ny tid" av Arne Danielsen.)
#4
Femminuttplana
Flere av husene har navneskilt. Skiltene henviser til hva tomtene heter, men ofte også til området. Femminuttplana er et område som ble oppbygd av overskuddsmasse fra havneutbygginga, og når arbeiderne trillet massen bort hit, benyttet de sjansen og tok seg en velfortjent pause - langt unna øynene til arbeidsformannen.
#5
Jettevilla
Navnet Jettevilla kommer sannsynligvis av at det var jettegryter i bergene her før husene ble bygd. På venstre hånd ser dere Sanden museum og på høyre hånd ligger det et lite rødt hus, kalt «Trinahusa». Like ved dette huset lå Veien kirke i gamle dager. Denne kirken var hovedkirken for hele ytre Smøla helt til Hopen kirke ble bygd. Veien kirke forfalt og til slutt revet. Rundt 1880 ble den gamle altertavlen fra Veien kirke gjenoppdaget i Hopen kirke. Altertavlen kan foldes ut og innehar to motiver; St. Sunniva og Olav den Hellige. Tavlen ble laget på starten av 1400-tallet, i Lübeck i Tyskland. Den ble trolig fraktet til Bergen med Hanseaterne og deretter videre til Veiholmen med tørrfiskfrakt. I dag befinner altertavlen seg i Oslo, i Universitetets oldtidssamling.
#6
Rånna
Denne flaggstanga har en litt spesiell historie. Den 6. mars i 1938 ble Veiholmen rammet av en flodbølge, ei «rånn», som vi kaller det. Heldigvis var dette en søndag kveld og derfor var det ingen som var nede i naustet eller i båten. Emil, som bodde i huset like ved, stod ikke langt unna flaggstanga da bølgen traff. Han fikk klamret seg fast og berget livet. Ingen menneskeliv gikk tapt. Dagen etter kunne folk på Veiholmen plukke hundrekilosvis med brosme, uer og lange som var drevet i land, og siden dette er dypvannsfisk kan man anta at årsaken til flodbølgen var vulkanutbrudd på havbunnen eller at det hadde gått et ras ute i "eggakanten".
#7
Forlis
Her på enden av Jettevilla ser vi de mange holmene og skjærene som omkranser Veiholmen. Dette er er svært utfordrende farvann å navigere i, og utallige skipsforlis har gitt navn til de ulike skjærene. Et eksempel er Liebhaberskjæret som fikk navnet sitt etter Titrannatta, noe som er en av de største tragediene som har skjedd midtnorsk fiskerinæring. Båten Liebahber var på sjøen da stormen plutselig kom over de. Den sterke vinden tvang de til å skjære garnene og sette kurs for havna. Sjøen var så grov at begge innløpene til havna var gjenbrutt. Liebhaber seilte rundt Været og forliste på nevnte skjær. Hele mannskapet ble på forunderlig vis reddet i land. En annen båt, kalt Sverre, hadde dessverre ikke slik flaks. Seks manns besetning, og helt plutselig var båt og mannskap borte. De ble aldri funnet igjen. Utpå Veiholmen gikk det ei ung «feskarkjerring» med en liten unge i hver hånd og en liten unge i magen, og med ansvar for svigerforeldre. Med ett var forsørgeren borte, og det var harde og tøffe takk som ventet.
#8
Feskarkjerringa
Dette monumentet gjør oss veiværinger både ydmyke og stolte. Om det er noen som virkelig fortjener et monument, så er det Feskarkjerringa; hun som sto opp tidlig om morgenen, bar inn ved og vann i huset. Hun som måket tom «færringen» for snø og rodde ungene sine på skolen. Hun som opplevde at mennene dro ut på havet, mens hun gikk hjemme med angsten; Kommer de hjem, eller kommer de ikke hjem? Det er kunstneren Ola Stavseng som har laget statuen. Legg merke til blikket i øynene hennes der hun speider utover havet og lurer på når og om mennene kommer hjem.
#9
Moloen, dampskipskaia og fyret
Moloen var en del av havneutbygginga. En liten jernbane trampet og gikk tvers over Været og fraktet stein ut dit. Moloen var ferdigstilt i 1937, og siden da har den ligget der og vernet Veiholmen mot storhavet. Løfter vi blikket og ser litt til høyre så vil vi oppdage restene av den gamle dampskipskaia. Veiholmen fikk veiforbindelse til resten av Smøla til jul i 1977, men før den tid var det en rutebåt som gikk frem og tilbake mellom Veiholmen og Smøla. Dampskipskaia var på en måte vår trafikkterminal. Løfter vi blikket enda litt til så kan vi se Hauggjegla fyr. Dette er et ledefyr som er ca. 21 meter høyt. Det var ferdigbygget i 1922 og bemannet fram til 1988. Hauggjegla fyr var litt spesielt siden fyrmesterboligen var i selve fyrtårnet. Fyret er nå fredet og vernet, og skal du avlegge det et besøk så må du i båt. (De eldste bildene er hentet fra "Veiholmen i gammel og ny tid" av Arne Danielsen.)
#10
Brenneriet
Brenneriet er et gammelt tranbrenneri som i dag har blitt til et kystkultursenter, driftet på frivillig basis. I løpet av sommerhalvåret arrangeres det konserter og utstillinger. Brenneriet er absolutt verdt et besøk! Åpningstider finner du på deres Facebooksider.
#11
Hjertelig takk for følget
Da vil vi si tusen takk for at dere avla Veiholmen et besøk med noen ord av forfatteren Anne Karin Elstad. Hun avla Veiholmen et besøk og tankene hennes lyder som følger; «Endelig skal eg ta deg med til et levande fiskevær. Det største sør for Lofoten. Den staden eg har tapt hjartet mitt til. Før kom du ikkje hit utan båtskyss, men no har Veiholmen fått vegsamband med fast-Smøla. Denne vegen med broane, der han går fra holme til holme, kjendest enda meir ut i havet enn Atlanterhavsvegen. For meg var møtet med Veiholmen forelsking ved første augokastet. Og eg kjenner det same kvar gong eg kjem hit. Men korleis skal du finna ord når du skal prøve å dele denne forelskinga med andre? Veiholmen i sommarsol over havet. Slik som denne dagen. Eller når stormane rasar og truar med å renske øya. Alltid tek det meg dette. Ord. Dette var berre ord. Men trur du det er vakkert der.» Tusen takk for besøket, god tur videre og hjertelig velkommen tilbake!