Torstrand forteller
Provided by:
Larvik kommune
Velkommen til en vandring langs brygger og gater i bydelen Torstrand. Her vil du få høre historier om artige hendelser og fargerike personligheter, men også få kunnskap om industrihistorie og det mangfoldet av virksomheter som har utfoldet seg i landsbyen på elvesletta gjennom tidene. Den beste opplevelsen får du om du følger punktene i rekkefølge fra 1 - 12.
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
Points of interest
#1
1 Mot Vadskjæret
Velkommen til Torstrand. Larvik er kontrastenes by. Bakom boligkomplekset på andre siden av gaten ligger Herregården, som ble bygd av Grev Ulrik Frederik Gyldenløve. Det var han som grunnla byen i 1671. Larvik kirke ble også bygd av Gyldenløve, til bryllupet hans i 1677. Og vi har Hospitalet, anlagt av Gyldenløves sønn, Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig, til understøttelse av de fattige og trengende. Men vender vi blikket i en helt annen retning, står vi i utkanten av Larviks egen østkant. Torstrand har historisk vært en miskjent og undervurdert bydel, periodevis fattig, til tider preget av trangboddhet, dårlig bostandard og livskvalitet, via en lang og heftig periode med industri, til den i dag er i ferd med å bli – en helt vanlig bydel. Og likevel ikke helt vanlig. Landsbypreget finnes fremdeles. Torstrand ble første gang nevnt i skriftlige kilder på Gyldenløves tid, og har sannsynligvis fått navnet sitt etter bonden Thor på Fjellnes gård. Den gangen fantes det bare en liten håndfull husstander, orientert omkring det som i dag er Strandgata. Beboerne har tradisjonelt blitt kalt sandlopper, en identitet som skiller dem fra for eksempel Halsebikkjene på den andre siden av elva, eller Rønningkattane oppe i midtbyen, eller Sotingane på Langestrand. Tilnavnet er forståelig, ut fra at vi snakker om ei elveslette av sand, lagt opp av Numedalslågen gjennom noen tusen år, og bare ispedd en og annen fjellknaus. Et sentralt tema i vår lille rundløype er industrien i området. Utviklingen skjøt for alvor fart i siste halvdel av 1800-tallet, og med tilsvarende vekst i folketallet. Fra 1865 til 1890 vokste innbyggertallet til nærmere 4000, nærmere en firedobling, med trangboddhet og dårlige boforhold som resultat. I dag bor det i overkant av 2000 mennesker på Torstrand. Norges første anlegg for potetmelproduksjon Larvik Potetmelfabrikk, lå på den andre siden av Hospitalgata, der det nå finnes et boligkompleks. Produksjonen kom i gang i 1898. I tillegg til potetmel ble det produsert dyrefor, og i en periode også rød sago. Anlegget ble i 1988 flyttet til Rauanveien på Hegdal. På området som i dag er båtopplagsplass og leiligheter har det også vært mange slags aktiviteter. En gang var det opplagsplass for støttestolper, såkalte props, for den engelske gruveindustrien, det har vært ei populær balløkke, og etter krigen hadde Gartnerhallen et anlegg her. Følg kartet på telefonen til neste punkt som tar oss videre ned Hospitalstredet mot havet og ta en tur langs bryggene.
#2
2 Brygga Vadskjæret
Torstrand har alltid vært orientert mot hav og strand. Peder Farmen, som drev bensinstasjon og butikk i Strandgata, hadde også en bunkringsstasjon for kystflåten ute på Vadskjæra. (Foto: 2.1 karistranda.jpg) Da sønnen Paul overtok, kjøpte han Banefjellet lenger øst på Torstrand, og brukte fyllmassene som grunn for Vadskjæret Marina. Marinaen ble på et tidspunkt solgt, og planene har vært flere angående videre utnyttelse. Høyhus og hotell er et av mange forslag. Pr. 2021 skal restaurantdriften gjenopptas. Som dere ser videre østover, består Torstrands strandlinje i dag for det aller meste av leilighetsbygg. For hundre år siden var det annerledes. Da lå det bedrift etter bedrift bortetter, eiendommer gjerne atskilt med gjerder. (Foto: 2.2 Fra Karistrand til Lågen.jpg) De forskjellige delene av stranda har opp gjennom åra fått egne navn, gjerne etter hvem som har vært toneangivende på de forskjellige eiendommene. Hva som er hva og til hvilken tid finnes det svært mange meninger om. En pedagogisk tilnærming kan være: Karistranda, Smiestranda, Soyastranda, Mariusstranda og Justestranda. Her vi nå står burde det egentlig hete Grevestranda. (Foto: 2.3 herregårdshagen 1688.jpg) Etter at Grev Gyldenløve grunnla Larvik, anla han nemlig også en barokkhage med springvann, hekker og plener. Den strakte seg fra Mesterfjellet og helt ned til vannet. Torstrandsfolk har imidlertid aldri vært særlig opphengt i dette med adel og titler. Vi står derfor nå på Karistranda, sannsynligvis oppkalt etter ei jente fra Telemark, Kari Paulsen, som kjøpte Hospitalstredet 11 og bodde der fram til sin død i 1899. Grensa mellom «rette Larvik» og Torstrand gikk i grevens hagegjerde. Innenfor var det lov å drive handel og kommers. Utenfor skulle arbeidsfolk, leilendinger og strandsittere være. Denne juridiske grensegangen opphørte på midten av 1800-tallet, da utviklinga av bydelen skjøt fart for alvor. Stranda på Torstrand har helt fram til våre dager vært sterkt preget av forurensning. Alt av avfall og rester fra industrien og husstandene gikk rett i sjøen. Fra potetmelfabrikken fantes det en lukket kanal for produksjonsrester og spillvann, så skummet til tider lå i tjukke lag utetter fjorden. (Foto: 2.4 karistranda torstr.jpg) En slags manndomsprøve for guttungene var å vasse så langt som mulig oppetter denne kloakken, mens rottene kravlet om føttene på dem. Til tross for den massive forurensningen florerte likevel badelivet sommerstid. Ville en ha friskere vann, fantes badehusene på Strømmen, bak fjellet i vest. (Foto: 2.5 strømmen kirkebukta bad.JPG) 2:50 Fortsett langs strandpromenaden til du kommer til monumentet Hvalkloa.
#3
3 Hvalkloa
Hvalfangsten har betydd mye for Larviksdistriktet. Christian Nielsen & Co. og Melsom & Melsom var de førende rederiene. De sysselsatte tusenvis av folk, også fra Torstrand. Et eksempel i så måte kan være Thomas Andreas Smedsvig Olsen, som bodde i Hospitalstredet 11. Da 2. verdenskrig brøt ut, var han offiser på det flytende hvalkokeriet Lancing. (Foto: 3.1_Hvalkokeri_LANCING.jpg) Skipet ble kontrahert til krigsfart, og siden torpedert. Olsen kom hjem etter fem års krigsseilas, ble etter hvert kaptein på Melsom og Melsoms hvalkokeri Norhval, og til sist fangstbestyrer. Her på Smiestranda var det andre som også gjorde seg nytte av den nye velstanden. En torstrandskar spesialiserte seg på opplag av hvalfangernes lystbåter. Han sørget for at de lå på svai, blankpussa og klare, når karene kom hjem fra Sydishavet i begynnelsen av mai. Det har ellers alltid vært bygd båter på Torstrand. Den estiske matrosen Gustav Wicksten kom til Larvik under første verdenskrig. Han kjøpte i sin tid Varild båtbyggeri i Skiringsalsgate, og flyttet virksomheten hit i 1955. Fra det som i dag er lagerbygning på østsiden av Bakerhusets parkeringsplass ble det etter hvert sjøsatt ca. 350 trebåter. (Foto: 3.2 marlen.jpg) Virksomheten ble siden flyttet til Stavern, og så til Sandefjord, men måtte melde opphør i 2013. (Foto: 3.3 Bakers.JPG) Den siste gjenværende industribygningen langs stranda, Bakerhuset, ble i utgangspunktet bygd som margarinfabrikk. Den ble solgt til Larvik Bakeri i 1974, en bedrift som ble startet av Reidar Arne Næss i mellomkrigstida, på Østre Halsen. I 1994 ble den en del av kjeden Bakers, og har i dag ca. 120 personer på lønningslisten. Av mange tidligere virksomheter i området kan nevnes William Nilsens Blikkenslagerverksted. Kallenavn har alltid vært vanlig på Torstrand. Nilsens oppnavn ble «Serupen», uvisst av hvilken grunn. Mathias Andersen startet mekanisk verksted her i 1860, og tok sønnene Rudolf og Alfred i lære. Alfred ble gründeren bak Alfred Andersens mekaniske verksted og støperi lenger oppe på Torstrand. Rudolf fortsatte her, med Rudolf Andersens mekaniske verksted. (Foto: 3.4 Smiestranda.jpg) Det er nok denne virksomheten Smiestranda har navnet sitt etter. Midt i dette travle industriområdet fantes det også bolighus. I daværende Strandgata 20 holdt Martin Ambjørnsen til. Han var leder for formavdelingen i støperiet hos Alfred Andersen. To av barnebarna har arvet hans kreative evner: Forfatterne Ingvar Ambjørnsen, og Bernt Kristian Børresen. Sistnevnte vokste opp vegg i vegg med Gartnerhallen, i Hospitalgata 16. Tre av eiendommene eksisterer fremdeles. På den nærmeste tomta fantes det i sin tid et uthus. En januardag i 1894 kom en gjeng ungdommer sammen her, for å stifte ei ny idrettsforening. Den tok navnet Fram, etter polarskuta som var sjøsatt 2 år tidligere. Fortsett langs strandpromenaden til neste brygge.
#4
4 Soyabrygga
Kaia vi nå står ved kalles Soyabrygga, etter Norsk Soyamelfabrikk som lå på tomta innenfor her. Industrieventyret startet imidlertid tidligere. Christian Christensen, eier av Laurvigs Ølbryggeri, trengte sikre leveranser av glassflasker. Han anla derfor Laurvig Glasværk her, i 1872. Fagarbeiderne kom fra Berger Glassverk på Eidsvoll, som ble nedlagt samme år. (Foto: 4.1 glassverket.jpg) Barnearbeid var utbredt, også på glassverket. En såkalt innbærsgutt har fortalt om et godt miljø, men også en svært varm arbeidsplass, og når noen ropte Svetterast!, slapp alle det de hadde i hendene og kastet seg ut fra brygga med klærne på. Etterpå gjaldt det å finne rette eiermann til de mange treskoene som duppet i vannskorpa omkring dem. Til tross for lange og harde arbeidsdager var det også plass til mye sang og musikk. Flere av de store arbeidsplassene i Larvik hadde sine egne orkestre, et initiativ som hadde sitt utspring i England. Store bedrifter startet brassband for å holde arbeiderne unna alkoholen. Om et slikt problem fantes på Torstrand også, skal være usagt. Men Glassverket hadde i alle fall både blåseorkester, strykeorkester og sangkor. Det ble til og med bygd en sal, til øving og arrangementer. En annen kjent bygning var Glassverkbrakka, en lang, to etasjers trebygning som lå til Strandgata og med svalganger inn mot fabrikkområdet. Brakka var hjem for et større antall av fabrikkens arbeidere med familier. Dette ble videreført av den neste aktøren på tomta, Norsk Soyamelfabrikk. (Foto: 4.2 Soya’n flyfoto.jpg) Soya’n på folkemunne, produserte mel og olje av importerte soyabønner. De var i virksomhet fra 1933 til 1976, da bedriften ble kjøpt av Denofa og lagt ned. Underveis vokste produksjon, transport og lagring i takt med den teknologiske utviklingen. (Foto: 4.3 Bygging av silo, soya’n, 1961.jpg) Dagens bygningsmasse på tomta heter riktignok Glassverktunet, men Tårngården, som sto ferdig med sine fjorten etasjer i år 2000, har sin egen historie. Tanken var å innrede den eksisterende siloen til bolig, men da den ble funnet uegnet til det, ble det likevel gitt tillatelse til å bygge en blokk med en høyde på 42 meter – mot en reguleringsplan som hadde vedtak om makshøyde på 18 meter. (Foto: 4.4 Tårngården og klibrødfabrikken.jpg) Klibrødfabrikken G. Gundersen ble flyttet fra Oslo og etablerte seg i en av de siste av bygningene etter Soya’n i 1977. Fabrikken ble flyttet til Hegdal i 2009, og nok et leilighetskompleks kunne anlegges på tomta. Alt av kloakk og forurensning etter 150 års industrihistorie på Torstrand skal det nå være ryddet opp i. Minnene etter glassverket er likevel tydelige. Stranda vi står ved er et kjært badested om sommeren. Ta gjerne en tur ned til vannkanten og forsyn dere av det ungene kaller diamanter, brekkasje fra glassverket som av vannet og sanden og bølgene er blitt slipt til skinnende, fargerike edelsteiner. (Foto: 4.5 Diamanter.JPG) Gå videre til neste brygge.
#5
5 Marius brygge
Torstrandsfolk har alltid gjort seg nytte av sitt naboskap med fjord og hav. Kanskje har du sett en del drivved på stranda. Det skyldes Numedalslågen og spesielle strøm- og vindforhold i fjorden. I dag er det kommunen eller dugnadsgrupper i området som må rydde opp i dette. Før var det pensjonistene. Etter perioder med flom og pålandsvind kom de til med trillebårene og sagene sine, for å sikre vinterforsyningen av fyringsved. De fleste hadde også sjekte på svai langs stranda, og fisket til eget bruk, og til salg. En av dem var Marius Larsen. Han fikk etter hvert sin egen makrellskøyte, «7. juni», etter datoen for unionsoppløsningen i 1905. (Foto: 5.1 Marius L og 7. juni.jpg) Han så for seg en mulighet for å utnytte egen og andres fangst videre. På slutten av 1800-tallet bygde han opp et helt anlegg her ved stranda. Kaia kom til omkring 1910. Det ble en produksjonshall for fiskemat, et ishus, og et utsalg i Strandgata, med adresse Fiskerveien 1. Det er etter Marius Larsen Mariusstranda og Mariusbrygga har fått navnet sitt. (Foto: 5.2 Marius brygge flyfoto.jpg) Marius var også politisk aktiv. En av hans fanesaker var å få etablert ei trygg havn for kystfiskerne. Den ble anlagt ved Tollboden i indre havn. I dag ligger den gjemt under et lokk av asfalt og betong. Etter hans altfor tidlige død i 1921 valgte enken, Amalie Larsen, å drive fiskebedriften videre sammen med tre av barna, Martin Sigvart, Emely og Georg Marius. (Foto: 5.3 Ishuset.jpg) På bildet arbeides det i ishuset. Etter krigen kjøpte Georg Marius Dronningens gate 43 og startet for seg selv. Martin Sigvart på sin side utvidet virksomheten, ved å starte nok en fiskebutikk, oppe i byen, i Nansetgata, sammen med sønnen, Svein Martin. Den ble drevet fram til ca. 1990. At Marius Larsens fiskebutikk i Fiskerveien 1 har hatt en sentral plass i Torstrandsfolks liv viser dette bildet fra krigens og rasjoneringens dager. (Foto: 5.4 strandgata fiskekø.jpg) Familien Larsen er i høy grad representert her på Mariusstranda fremdeles. I det lille, hvite huset med adresse Fiskerveien 5 bor Karin, Marius Larsens oldebarn. (Foto: 5.5 Fiskerveien 5.JPG) Karin Larsen har fått mange tilbud om å selge, men har holdt på sitt. I beste Torstrandsånd, vil noen si. Nybygget bak Karins hus kan derfor komme til å bli det siste leilighetskomplekset som reises langs Torstrands sjøfront. Det sto ferdig i 2017, og har, ikke uventet, fått navnet Fiskergården.
#6
6 Ved lekeplassen
De to siste leilighetskompleksene langs stranda er Marius Brygge 1 og 2. De burde kanskje ha hett Justestranda 1 og 2. Her lå det nemlig ei sag en gang, Thorstrands Dampsag og Høvleri, eller Justesaga på folkemunne, etter eieren Magnus Hansen Just. For 150 år siden var Revet ennå bare en sandbanke, og Oseberget ei øy – hvilket for øvrig er opphav til navnet Øya, som i dag omfatter hele næringsområdet øst mot Lågen. (Foto: 6.1 kanalen og Revet fra Oseberget.jpg) Lågen hadde dermed et utløp til Torstrandsbukta også og grei tilførsel av fløtningstømmer. Kanalkaia har fått navnet sitt etter dette utløpet. Før Justesaga fantes det andre sager på tomta, blant annet Hansesaga, etter sin eier G. M. Hansen. Glassverket hadde også en bygning her, som Paus og Paus med sin rørhandel siden overtok. (Foto: 6.2 Paus og Paus.jpeg) Når det gjelder industriområdet videre mot Oseberget og Lågen, begynte det hele i 1864. Da anla trelasthandler Niels Magnus Bugge sin dampsag her. Bugges gate er oppkalt etter ham. (Foto: 6.3 Fra Justesaga til Impregneringa.jpg) Bygningen etter Buggesaga, sentralt på bildet, ble i 1909 overtatt av et engelsk firma, The Wood Working Company Ltd., på folkemunne bare Vorking. De produserte blant annet trådsneller, med en årsproduksjon på 800 tonn, og i perioder 100 ansatte, av dem en femtedel kvinner. (Foto: 6.4 wood working fra Banefjellet.jpg) Siden overtok Karosserifabrikken lokalene. I etterkrigstida bygde de opp busser og lastebiler på importerte, ferdigmonterte chassier. De hadde 70 ansatte på det meste. Blant mange andre firmaer som har kommet og gått kan vi nevne Esab, som produserte sveiseelektroder, og Norske Shell med sitt tankanlegg. (Foto: 6.5 kanalkaia fra felleskj.jpg) Mens altså skipsmeglerfirmaet Thomas Arboe Høeg, som ble grunnlagt i 1886, fremdeles er i virksomhet, som en del av det multinasjonale selskapet Greencarrier Freight Services. Et like legendarisk skipsmegler- og skipsrederfirma er Bugge og Olsen, grunnlagt i 1884. De ble i 2017 kjøpt opp av det Kristiansandsbaserte Seafront Logistics AS, som slik er blitt en av flere aktører ved Larvik Havn. Eller Ludvig Isachsens mekaniske verksted i Skiringsalsgate 51 – 53, ut mot Lågen. Isachsen hadde knapt folkeskolen, men viste seg å være en tusenkunstner når det gjaldt teknikk og oppfinnelser. Mest kjent er han kanskje for tilhengerne han skapte. (Foto: 6.6 Isachsen-henger-1925.jpg) Firmaet heter i dag Istrail, har 200 ansatte, med salgskontor i Sandefjord og produksjonen flyttet til Polen. Dere kan også se siloene til Felleskjøpet. Felleskjøpet flyttet virksomheten sin hit i 1958, fra bygningen som i dag er Larvik sjøfartsmuseum. Avdelingen er en av Felleskjøpets største for mottak og behandling av korn, og for produksjon av kraftfor. Siloene har en lagringskapasitet på 90 000 tonn korn. Gå videre til bautaen på plenen.
#7
7 Poesiparkens installasjon
(Foto: 7.1 Poesiparken.jpg) Poesiparken har beriket Larvik med en egen lysløype. Torstrand har også fått sin installasjon. Vi vil mene at Frank Stub Micaelsens dikt treffer Torstrandsfolks gemytt og mentalitet på en særlig god måte. Men les og døm selv. Apropos stein: (Foto: 7.2 Lundhs.jpg) Lundhs’ nye kontorbygning sto ferdig i 2018. Alfred Lundh kom fra Sverige tidlig på 1900-tallet for å drive et av områdets mange granittbrudd. I 1962 startet barnebarnet hans, Thor Lundh, for seg selv. Bedriften hans er i dag Nord-Europas største leverandør av naturstein, med sine åtte brudd, 140 ansatte og et uttak på 50 000 kubikkmeter granitt i året. Snur vi oss mot havet, ligger Revet foran oss. Det var for hundre år siden bare en sandbanke. Siden har altså både dette området og våtmarkene opp langs dagens Elvevei blitt fylt ut og tatt i bruk, i flere etapper. (Foto: 7.3 Oversiktsbilde Revet.jpg) Larvik Havn disponerer nå et omfattende areal av dette. På Revet har det vært mange slags virksomheter. Under første verdenskrig ble det på et verft her bygd omkring tjue skip. (Foto: 7.4 revet slippen sjøsetting.jpg) Norsk Impregneringskompani ble også etablert under første verdenskrig. (Foto: 7.5 Impregneringa fra Oseberget.jpg) De drev fram til våre dager med kreosot- og trykkimpregnering av trelast. I dag foregår det fremdeles såkalt grønnimpregnering på tomta. En annen viktig arbeidsplass var dørfabrikken, som også produserte parkett. (Foto: 7.6 Larvik smelteverk.jpg) Larvik Smelteverk ble etablert like etter krigen, og produserte støpejernsartikler for blant annet bilindustrien. Det ble drevet dobbelt skift på fire ovner og produksjonslinjer, og antallet sysselsatte var på det meste oppe i 290. Driften opphørte i 1996. Nabo på Revet var Rockwool, som produserte steinull. Her var det 80 ansatte i 2002, da driften ble flyttet til Moss. Tomta etter Rockwool ble kjøpt opp av Color Line. De flyttet terminalen sin hit fra indre havn i 2008. (Foto: 7.7 Superspeed.jpg) Super Speed tar deg til Hirtshals i Danmark på 3 timer og 45 minutter, og er et imponerende skue når den kommer inn fjorden, vender 180 grader og nærmest lydløst bakker inn til kai med datastyrt presisjon. De siste tiårene har Revet og Larvik Havn utviklet seg til å bli Norges nest største containerhavn. I overkant av 400 arbeidsplasser er i dag direkte knyttet til havnevirksomheten. Undersøkelser anslår at sysselsettingseffekten i en videre forstand dreier seg om ca. 1000 årsverk. Tilbake til det kulturelle. Trenger du noen til å lese Stub Micaelsens dikt for deg, kan du jo ringe en som en gang hadde Strandgata som sin første skolevei. Anders Hatlo, en av våre mest meritterte skuespillere, vokste nemlig opp nederst i Skiringsalsgate, i skyggen av Oseberget og med Impregneringa som nærmeste nabo. Følg den sementerte gangveien mellom de to boligblokkene til du kommer til Helgesensgate 7.
#8
8 Helgesens gate
(Foto: 8.1 Helgesens gt. 7.JPG) I Helgesens gate nr. 7 ble det i 1920 født en gutt. Han fikk navnet Carl. Carl Carlsen ble senere en av Norges mest betydningsfulle billedkunstnere. Underveis skiftet han etternavn, til Nesjar. Carl Nesjar er kanskje mest kjent for sitt mangeårige samarbeid med Pablo Picasso. Picassos forelegg ble av Nesjar overført til betongskulpturer eller bygninger. På vestveggen til Y-blokka i Oslo, som nå er revet, levendegjorde han bildet «Fiskerne». Tilsvarende utsmykninger har Nesjar utført i Barcelona, Marseille, Chicago og Stockholm. (Foto: 8.2 Nesjar og Picasso.jpg) Det finnes dessuten flere utgaver av kvinneskikkelser i sandblåst betong. Den 15 meter høye gjengivelsen av Picassos hustru Jacqueline ved Kristinehamn i Sverige er en kjent turistattraksjon. Så langt kom vi ikke i Larvik. (Foto: 8.3 Sylvette.jpg) Forsøk på å få portrettet av en annen kvinneskikkelse, Sylvette, reist hos oss, ble gjenstand for så opphetede diskusjoner at Nesjar til sist valgte å trekke tilbudet. Carl Nesjar ble æresborger av Larvik i 2001. Han døde i 2015. (Foto: 8.4 LABO.JPG) De tre rosa og gule blokkene i denne gata representerer et tidsskifte. De sto ferdig i 1949, og var det første prosjektet til Larvik Boligbyggerlag, som ble opprettet i 1946. At en fornyelse av boligmassen på Torstrand var nødvendig, viser en undersøkelse som ble gjort i 1918. Da fantes det nesten 400 familiebosteder som besto av ett eneste rom, noen med kjøkken, mens andre måtte dele. Felles utedoer og kaldt vann i springen eller i pumpe i gården hørte også til. Gatene på Torstrand har i stor grad fått sine navn etter sjøhelter og militære størrelser. Parallellgatene Helgesens gate, Ryes gate og Schleppegrellsgate er oppkalt etter tre offiserer fra krigen med Sverige i 1814. Før dette het Helgensens gate bare 5. tverrgate – noe som viser tilbake til reguleringen som ble gjort av området i 1854, med sine framtidsretta brede gater og rektangulære kvartaler. (Foto: 8.5 Moa.JPG) I nordre ende av gata kan dere se en flik av bydelens park og rekreasjonsområde, Furumoa. Moa har alltid hatt en sentral plass i Torstrandsfolks liv, som tumleplass for unger og ungdom, og som et sted voksne søkte til på ukas ene fridag, for å treffe venner, prate eller spille kort. Det kan ellers nevnes at da Furumoas østre del i 1880 skulle legges ut til gravplass, dagens Undersbo, ble det fremmet ønske i bystyret om likeverdighet, at man måtte unngå å legge de rike for seg og de fattige for seg. Et standpunkt i beste Torstrandsånd, vil mange si. Gå veien opp mot furumoa og ta til venstre før bensinstasjonen, til Cornern.
#9
9 Cornern
Kiosken dere står ved, Cornern, er en institusjon i seg selv. Den har eksistert siden 50-tallet, og er i dag den siste kjeduavhengige i sitt slag i Larvik. Agnes Møller Jensen, «Agnes i Hausane», drev den en periode, mens mannen hadde skogmakerverksted vegg i vegg. Et meieriutsalg fantes det også her. På den andre siden av Storgata ser dere framsiden av den store bygningsmassen til det som en gang var Alfred Andersens mekaniske verksted og støperi, i dagligtale bare kalt Smia, eller Alfred. Alfred Andersen gikk i lære hos sin far i verkstedet på Smiestranda. Så dro han til Amerika, lærte mye nytt der, kom hjem igjen, og fikk arbeid på verftet i Hølen. Der ble det for trangt. I 1902 kjøpte han 20 mål her på Torstrand og etablerte det som skulle bli en av Larviks største arbeidsplasser, med over 400 ansatte. (Foto: 9.1 NLI Varodd bru 53.jpg) Produktene var mange, og endret seg i takt med hva markedet trengte. Mest kjent er kanskje Alfred for sine bruer. Det blir sagt at i etterkrigstida og fram til midten av -80-tallet dekket Alfred over halvparten av Norges behov for stålbruer. Da oljealderen tok til, kom det også oppdrag fra offshore. (Foto: 9.2 Alfred bygging av boretårn.jpg) Et tjuetalls boretårn ble levert. Etter hvert var likevel konkurransen så hard at det kom til opphør. Det skjedde i 2012. Nye eiere, NLI, kom til, men måtte også gi opp. Nå, i 2021, er det uvisst hva tomta og den omfattende bygningsmassen skal brukes til videre. Alfred var ei hjørnesteinsbedrift på Torstrand på mange måter. Grunnleggeren hadde tatt med seg nye ideer fra Amerika. Det ble oppfordret til fagforeningsarbeid, pensjonsordninger og helsetjeneste kom til, og det ble bygd arbeiderboliger. Ikke så mange som Alfred selv hadde forestilt seg, han ville ha en hel landsby, men det står hus i Skiringsalsgate og i Huitfeldstgate som fremdeles blir definert som Alfredboliger. Typisk nok var det også slik at om en ansatt falt fra, fikk den gjenlevende ektefellen bo videre i huset. (foto: 9.3 Fram - Alfred.jpg) Like over jernbanelinja kan dere se et rekkverk. Det er til den ene tribunen på Fram stadion. Idrettsforeningen Fram og Alfred var med andre ord nære naboer. Praktisk og økonomisk støtte fra firmaet ble avgjørende for oppbyggingen av foreningen. Til tider var det nærmest en betingelse for å bli ansatt at en var medlem av Fram. (foto: 9.5 Alfred statue.JPG) Utenfor hovedinngangen står det en statue av grunnleggeren. Kunstneren har på en fin måte fått fram at det dreier seg om en smed og en arbeidskar. At Alfred Andersen krevde mye av seg selv, og av andre, var en forutsetning for å bygge opp den viktige arbeidsplassen som smia etter hvert ble. Torstrand har alltid vært kjent for sine kallenavn på folk. Karakteristikkene var som regel treffende, men også uttalt med kjærlighet og respekt. Alfred Andersen fikk sitt. Han ble kalt «Faen i Moa». Gå videre vestover i retning jernbanebroa til neste stopp, ved Majas.
#10
10 Majas
Dette krysset har alltid vært et travelt sted på Torstrand. I bygningen som i dag huser bakeri og konditori, etablerte Albert Christoffersen i 1901 sitt handelshus, med manufaktur, kolonial og bakeri. Fra ca. 1920 drev han også en kassefabrikk på denne adressen. I Huitfeldtsgate 24 fantes A. C. Hansens kjøpmannsgård, og i Galterudgården, der DNCs tidligere filial nå ligger, fantes fra 1911 den sosiale institusjonen Kaffestuen, som serverte «middag, kaffe og smørrebrød». (Foto: 10.1 Fiskebutikken.JPG) På den andre siden av gata ser vi fiskebutikken som Georg Marius Larsen anla i 1948. Han var sønnen til Marius Larsen, gründeren vi snakket om på Mariusstranda. Tredje generasjon, Stein Georg Larsen, drev butikken fram til 2009, da nye eiere overtok. Georg Marius flyttet ikke inn i en tom bygning. I åra etter krigen bodde det 5 familier der, og i tillegg til fiskebutikken var det apotek, elektrisk forretning og sjokoladebutikk. (Foto: 10.2 Ørnen.jpg) Lenger sør i gata, i nr. 31, omtrent der Kiwi-butikken ligger, lå det tidlig på 1900-tallet en leketøysfabrikk, Norwegian Toy Factory. Bygningen ble kjøpt av skofabrikken Ørnen i 1920. Seinere la de også til seg nr. 33. (Foto: 10.3 torstrand flyfoto med Ørnen.jpg) Ørnen hadde i sine beste år etter andre verdenskrig opptil 100 ansatte, og med en årsproduksjon på 50 000 par sko. Det var virksomhet fram til 1967, da bygningsmassen brant og fabrikken ble flyttet til Drangedal. (Foto: 10.4 Undergang.jpg) I enden av Huitfeldstgate kan dere se en fotgjengerundergang. Den har hørt mye, så vel av jubel som av hjertesukk. På den andre siden av jernbanen ligger nemlig Idrettsforeningen Frams hall og stadionanlegg. Siden starten i 1894 har det vært drevet idrett i mange disipliner. Fotballen har vært sentral. Høydepunktet var kanskje gull i hovedserien i 1950. De siste åra har Fram fotball holdt seg på nivå 3. Skøytesporten har også vært viktig, med egen kunstisbane. (Foto: 10.5 Fram EM skøyter 1977.jpg) Flere Europamesterskap ble avviklet her. Det siste i 1984. Bildet er fra EM i -77. Bjørg Eva Jensen og Tom Erik Oxholm er kanskje de mest framtredende utøverne på dette feltet. (Foto: 10.6 Fram, Arena, THvgs.JPG) Frams nye tribune- og garderobeanlegg, for en stor del bygd på dugnad, vil stå ferdig i 2021. To andre viktige oppgraderinger av bydelen er Thor Heyerdahl videregående skole med 1600 elever og 300 lærere, og Arena Larvik, hjemmehallen til Larvik Håndballklubb. Lenger øst ligger Pigmenten, Everzink Norway. De produserer råstoff for malingsindustrien, med 60 ansatte. Under krigen lå også Lager Reichenau, hovedleiren for de tyske troppene i området. Tyskerbrakkene var kjærkomne tilskudd til boligmarkedet etter krigen. (Foto: 10.7 Lager Reichenau.jpg) Fortsett til lyskrysset etter jernbanebrua.
#11
11 Reipbanegata
Torstrand har opp gjennom åra fått kjenne på sin del av utviklingens baksider. Du står nå ved Storgata, Larviks grunnlinje og mest trafikkbelastede gate. Jernbanesporet, som deler bydelen i to, gjør ikke situasjonen bedre. Vestfoldbanen ble åpnet i 1881. Torstrand fikk sin egen stasjon. Den lå et par hundre meter øst for Kiwibutikken vi nettopp passerte. Den ble nedlagt i 1945, etter en periode da det fantes hele 15 stasjoner mellom Sandefjord og Larvik. Hvor dramatisk jernbanen grep inn i stedets liv og virksomhet, vises ekstra tydelig akkurat her. Vi befinner oss på det nordøstre hjørnet av Torstands torg. Restene av det som en gang var et pulserende og aktivt møtested ligger på den andre siden av jernbanelinja. I 1949 fantes det ifølge Norsk Handelskalender hele 60 småbedrifter på Torstrand, butikker av alle slag, verksteder, vognskjul og staller. Mange av dem var lokalisert omkring torget. I nr. 1 fantes for eksempel Fru Trine Bjerks kolonial, huset til venstre på bildet. (Foto: 11.1 No 1 og Augestad.jpg) I nabohuset ut mot Storgata holdt familien Augestads handelshus til siden 1845, og med mekanisk verksted i uthuset. Der bygde de sykler under merket Jarl. Daværende staselige hus i sveitserstil ble erstattet av dagens murbygning etter en brann i 1901. Snur vi oss mot nord, ser vi opp Reipbanegata. (Foto: 11.2 Reipbanegata.jpg) Her lå det på slutten av 1800-tallet ei 350 meter lang reipbane. Driften opphørte da seilskutetida var over og behovet for tauverk ble mindre. (Foto: 11.3 reipbanen.JPG) Ved den øvre enden ble det i 1913 bygd gassverk. (Foto: 11.4 reipbanegata gassverket.jpg) Derfra ble det distribuert gass til store deler av Larvik gjennom et sinnrikt rørsystem. Driften ble avsluttet i åra etter siste krig. Siden fikk vi en skolebygning på tomta, Larviks kommunale handelsskole, som i 1994 ble til Farris videregående skole. I dag er bygningen brukt som moské. Området opp mot Mesterfjellet er fra gammelt av kalt Reipbaneløkka. Her har gatene, til forskjell fra resten av Torstrand, fått navn etter byens mange grever. Vi befinner oss da også i Herregårdens grenseland. Om det var dette naboskapet som gjorde at gutten som vokste opp i Ahlefeldtsgate 17 fikk en spesiell interesse for adel og kongehus, skal være usagt. Men folk som har levd noen år, husker med glede Richard Herrmanns mange og fargerike reportasjer og bøker fra og om London og England. Til Ahlefeldts gate ligger også nok en oppgradering av Torstrand: Nye Mesterfjellet skole. (Foto: 11.5 Mesterfjellet skole.JPG) Skolen er en kombinert barne- og ungdomsskole med 500 elever fordelt på vel 20 klasser, og med et 70-talls ansatte. På vei til neste stopp, langs stien over plenen, legg merke til statuen, Arne Durbans «mor og barn» fra 1971. (Foto: 11.6 Mor og barn.JPG) Ta til venstre under brua, til Torstrands torg..
#12
12 Torstrand torg
(Foto: 12.1 kart fra 1832.JPG) Vi befinner oss nå på det som er igjen av Torstrands Torg. Før jernbanen delte bydelen i to må dette ha vært et sentrum i bybildet, og et trafikknutepunkt. Her delte trafikken mot øst seg i to, en hovedvei mot Undersbo og en mot Vestre Halsen, begge med ferjesteder over til Tjøllingsiden. (Foto: 12.2 nr 8.JPG) I det nordøstre hjørnet, i den store, grå bygningen ut mot Storgata med adresse Torstrands Torg 8, drev Mathias Hansen fra midten av 18-tallet utsalg av øl, vin og brennevin i første etasje. I andre etasje var det dansesal, kalt «Skallebergsalen», og i uthuset korntørkeri. I 1871 overtok A. M. Augestad butikklokalene, og drev siden forretning for kolonial, fetevarer, manufaktur og isenkram. Vi kan forestille oss at det til tider var mye liv og røre. (Foto: 12.3 Torstrands torv nr 3.JPG) Ikke minst gjelder det i nr. 3, huset ved jernbaneundergangen. Der drev enkefru Foldvik et nokså lugubert skjenkested, Foldvika, fra ca. 1870. Det mer enn antydes at det også ble levert tjenester av mer kjødelig art i lokalene. Det ble fredeligere da seilmaker Peder A. Christiansen kjøpte huset i 1881. Han og sønnen Albert leverte seil til blant annet polarskuta Fram, bygd av Colin Archer og sjøsatt fra Laurvig Strandverft i Rekkeviksbukta i 1892. (Foto: 12.4 1688 strandgata banefjellet.jpg) Bebyggelsen herfra og ned mot stranda kan kanskje kalles Torstrands gamleby, med hus og gateløp som fantes allerede på Gyldenløves tid. Boligene blir nå i stor grad kjøpt opp og restaurert, og arbeidet bli nøye overvåket av antikvariske myndigheter. Bydelen har i det hele tatt gjennomgått store forandringer, fra navnet første gang ble nevnt i grevens papirer for 350 år siden, via år med diskutable sosiale forhold og omfattende og forurensende industri, til dagens situasjon med eneboliger og leilighetskompleks, og med et voksende antall arbeidsplasser i området omkring havna og Lågen. Kanskje har dere lagt merke til at mange privatboliger bærer preg av tidligere butikkdrift. Ifølge en opptelling fantes det i 1949 60 butikker og småbedrifter på Torstrand, derav 11 kolonialbutikker og 8 i bransjen tobakk og sjokolade, foruten håndverkere, bakerier, slakterbutikker, blomsterbutikker, skreddere, og vognfirmaer med hester og staller. Torstrand var i det hele tatt selvforsynt på de fleste områdene, og forsynte også resten av Larvik med varer, tjenester og ikke minst arbeidskraft. Til tross for at bydelen til tider har vært både underkjent og miskjent av sentrum og myndigheter, fantes det derfor likevel en sterk tro på egen verdi. Eller som det ble sagt: Torstrand kan greie seg uten Larvik, men Larvik kan ikke greie seg uten Torstrand. Vi håper dere har hatt glede og nytte av denne lille turen gatelangs i Larviks East End, eller som noen av oss heller vil kalle Torstrand: Landsbyen på elvesletta. Takk for følget, og velkommen tilbake!