På gjengrodde stier i Larvik med Ingvar Ambjørnsen
Provided by:
Larvik kommune
Bli med på helt unik podcast-reise der du kan få høre Larviks æresborger, Ingvar Ambjørnsen, fortelle om sin litteratur, rollekarakterer og sin oppvekst her i Larvik. Hvert stoppested består av to deler: En introtekst som du kan lese/lytte til på de enkelte stoppestedene. Ledsaget av bilder av aktuelle bygninger og steder. En talt tekst som delvis består av en dialog mellom Kjeld-Willy Hansen og Ingvar Ambjørnsen, delvis en monolog av Ingvar selv. Denne må lyttes til og finnes ikke transkribert som skreven tekst. Kjeld-Willy Hansen har forfattet den skrevne teksten. Bjørn Jakobsen og Kjeld-Willy Hansen har redigert samtalen med Ingvar Ambjørnsen, mens førstnevnte er ansvarlig for klipp og lyd. I den skrevne introteksten vises det tidvis til og siteres fra romanen Hvite niggere (1986) av Ingvar Ambjørnsen. Foto: Kjeld-Willy Hansen
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
Points of interest
#1
Elling kafè/Festiviteten
JOSEPHINE BAKER PÅ FESTIVITETEN Første stopp i den litterære løypa i Ingvar Ambjørnsens fotspor er Storgata 44, Festiviteten kalt, et av landets eldste bevarte konsert- og teaterlokaler. Den eldste delen skriver seg fra gjenoppbyggingen etter en storbrann i 1792, mens murbygningen stod ferdig i 1874. Festiviteten har huset alt fra brennevinsbrenneri og postkontor til foredragssal og konsert- og teaterlokale, samt kommunalforvaltning. En kort periode fungerte den også som rådhus. I dag huser bygningen blant annet Elling Kafé, og det takket være daglig leder i Alfa Eiendom, Thore Liverød. Han kjøpte bygningen for kr 1 og fikk restaurert den tilbake til fordums prakt sammen med Mad arkitekter. Nye Festiviteten stod ferdig til byjubileet i 2021, og kafeen er et ønske om å hedre byens æresborger. Hele kaféen er innredet i Ambjørnsens ånd, med bøker, bilder med mer, og selvsagt står også Elling-favoritten flesk med duppe på menyen. ELLING – ROMANFIGUREN SOM BLE EN HEL INDUSTRI Men nå vi sier farvel til Josephine og går inn i Elling Kafé. Og da er det på sin plass å minne litt om hvem denne Elling er. Romanfiguren Elling så først dagens lys i og med romanen Utsikt til paradiset, som kom i 1993. Siden den tid har det blitt hele åtte bøker om og med denne skikkelsen som er blitt en egen industri og vel må sies å være norsk litteraturs mest ikonografiske figur og Ambjørnsens opus magnum. Bøkene Elling opptrer i er, foruten ovennevnte: Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – den opprinnelige tetralogien. Senere har følgende Elling-bøker blitt utgitt: Ekko av en venn (2019), Ingen kan hjelpe meg (2020), Yoko Ono er en sjarlatan (2020) og diktsamlingen Leilighetsdikt for hjemløse (2018). Foto: Flesk og duppe: Elisabeth Bruseth Øvrige foto: Larvik bibliotek
#2
Romberggata Skole
BASSE OG RETTSKRIVINGSTRØBBEL Romberggata skole spiller en sentral rolle i Ingvar Ambjørnsens gjennombruddsroman Hvite niggere, fra 1986. Der figurerer skolen under navnet Kaigata skole. Og selv om forfatteren insisterer på at dette er ren fiksjon, må den kalles en nøkkelroman fra Larvik eller Lillevik som byen heter. Sentralt i romanen står vennskapet mellom Erling Haefs og vennene Charly og Rita. De passer ikke helt inn i den hvitmalte borgeridyllen ved fjorden og er stedets «hvite niggere». Et av kapitlene bærer tittelen Der Schtyrer og handlingen i dette kapittelet foregår i sin helhet i skolebygningen. Trekløveret er elever i slutten av sekstiårene, på den tiden virkelighetens Romberggata skole ble ungdomsskole. Det var den fra 1968 til 1984. I dag huser bygningen kommunale kontorer. Foruten Ingvar Ambjørnsen har skolen huset andre berømtheter som Thor Heyerdahl, Hallvar Thoresen og Anette Bøe. Navnet Romberggata skal for øvrig komme fra en skipper, Johan Romberg, som bodde i et hus her på 1800-tallet. Her et lite utdrag fra romanen Hvite niggere: Så fanga skolen oss opp. Charly og jeg havna i en klasse med toogtjue unger fra byen og tre fra landet, og vi vantrivdes fra første stund. Lærernes svulstige taler om at «nå ville nye verdner åpne seg for oss», interesserte oss bare sånn passe – vi hadde vært forholdsvis godt fornøyd med verden som den hadde vært før ringeklokka piska oss inn på Kaigata barneskole for første gang. I tredje klasse ble jeg sendt til psykolog. Det var ingen vei utenom, dessverre, for jeg nekta plent å godta lærernes bruk av skj-lyder, doble konsonanter og komma. Jeg hadde rett og slett ikke peiling på norsk rettskriving. Ellers gikk det nokså strøkent. Men rettskrivinga skar seg som en motor uten olje. Og etter besøket hos «psykern», som konstaterte at den unge herremannen nok hadde et lite snev av dysleksi, men at han ikke skulle ta de røde strekene i stilboka så tungt, toger mor og jr ut av kontoret: - Du er en god gutt, sa mutter. – Du er gutten min! Det er nok med en k i nok, tenkte jeg. - Dette var et lite utdrag fra Hvite niggere, stemmer det at også unge Ambjørnsen faktisk slet litt med rettskrivinga? Foto: Larvik bibliotek
#3
Trynet på veggen
TRYNET PÅ VEGGEN Nå har vi gjort en liten stopp ved det som uten sammenligning er det mest synlige sporet etter Ingvar Ambjørnsen i barndomsbyen, nemlig det gedigne street-art-maleriet på veggen i Oscars gate 3. Prosjektet er et resultat av at Sparebankstiftelsen DNB hostet opp 440.000 kroner for å gjøre Larvik til en finere by med digre veggmalerier av byens æresborgere. Thor Heyerdahl var den første som kom opp, deretter var det Ambjørnsens tur og i etterkant har også Antonio Bibalo, Carl Nesjar og Arne Nordheim fått hver sin veggflate. Veggmaleriet av Ambjørnsen ble ferdigstilt sommeren 2017 og er utført av kunstnerne Thorvald Heum, Mathias Anvik og Kim Kolstad, som også står bak de øvrige portrettene av byens æresborgere. Klikker man på linken under, får dere en timelapse på 1 minutt og 20 sekunder som viser hvordan arbeidet ble utført. Inskripsjonen på veggen er den samme som er montert på en av bibliotekets vegger og lyder: Man finner alltid frem der man har lekt som barn. Kjennere av Ambjørnsens forfatterskap, spesielt de første sjargongpregete bajasbøkene, hvor vi blant annet finner «Larvik-romanen» Hvite niggere, vil kanskje stusse over preposisjonsformen frem. Men mannen la seg etter hvert til en mer riksmålsnær rettskriving og fikk sågar Riksmålsforbundets litteraturpris i 1999 for Elling-romanen Elsk meg i morgen. Og både plassering og sitat sikter til det faktum at området rundt Larvik torg og Oscars gate og opp til Bøkelia og Bøkeskogen var den unge Ambjørnsens tumleplass i barndommen. Foto: Svein Andre Svendsen Foto “Sitat på veggen”: Larvik bibliotek
#4
Prinsegata 25
BARNDOMSHJEM I BYENS PARADEGATE Nå står vi utenfor huset i Prinsegata 25, på hjørnet av Prinsegata og Schulzesgate der Ingvar Ambjørnsen vokste opp. Og fra Hvite niggere tar vi med et par glimt fra by og barndomshjem. Hovedpersonen i romanen, Erling Haefs, har åpenbart en del til felles med forfatteren. Begge er i hvert fall født i 1956: Da jeg kom inn på arenaen i ’56 var Lillevik en klassisk norsk småby. På sagene og fabrikkene nede ved elva sto arbeiderne og arbeida, og rundt omkring i byen dreiv borgerskapet dank og drikk, slik overklassens lodd nå en gang er. (…) En pen liten by ved en pen liten fjord, befolka av pene små personer, som med noen få hederlige unntak har latt det gå sport i å trekke horisonten inn til rett under nesa. De sier det ikke høyt, det er de for feige til, men de trur at Tellus er flat som en femmer, og at livets avgjørende spørsmål er hvorvidt de får noe igjen på skatten eller ei, mintes fortelleren. Men vidsynet fantes der likevel, ikke minst i bokhylla i hjemmet: Jeg kom fra et hjem der bøkene hadde full kontroll over mesteparten av veggplassen (…) Jeg leste sent og tidlig – alt jeg kom over. Gjennom bøkene fikk jeg følelse av at det trange skallet rundt Lillevik sprakk, at verden åpna seg for meg (…) Jeg var en doven slask, og jeg leste Hamsun istedenfor å beskjeftige meg med brudden brøk og tyske verb, fastslo den unge bokormen. I voksen alder har bildene fra barndommens gater fått et sterkere strøk av forsonende trekk, og i en artikkel fra 2011 får vi følgende sukkersøte minnebilde fra Prinsegata. Blant et eldorado av butikker, verksteder og bedrifter, fantes det nemlig også ting som talte sterkt til smaksløkene hos en liten guttepjokk. Vi leser: Oppe hos baker Ruud hadde de et hemmelighetsfullt produkt som kaltes Gubbær, og som til dags dato er det søteste jeg noensinne har presset inn i min egen munnhule. En slags rull av marsipan, rosiner i rom og sjokolade. Og i en forunderlig halvkjeller ved siden av Rombærn, ja ved siden av skolen vi gikk på, var det – av alle ting – en brusfabrikk. Juno. Vi kunne snike oss inn der i skoletiden for å kjøpe kvikkdrikk, brus uten kullsyre, som ble servert i avlange plastposer – dypfrosne eller naturell. Sekstitallet i sentrum var ikke bare et paradis for oss unger, men også i høy grad for Karius og Baktus. Foto: Portrettfoto: Mette Randem Juno fabrikker: Foto: Juno Fabrikker Øvrige foto: Larvik bibliotek
#5
Ferdinand Pub før og etter kampen
FERDINAND PUB FØR OG ETTER KAMPEN Nå har vi tatt turen fra Ambjørnsens barndomshjem, gått ned trappa til Schultzesgate og gjør holdt på hjørnet av Schultzesgate – Storgata. Den vesle veistumpen har gjennomgått store forandringer siden 60-tallet. Der det i dag er parkeringsplass for Grand hotell, lå eksempelvis en bygning kalt Arbeidern, Arbeiderforeningens vakre murbygning. Den ble flammenes rov i 1968, og i vinduet i Prinsegata stod den 12-årige Ambjørnsen og så den tradisjonsrike bygningen gå opp i røyk. Rett nedenfor denne bygningen, her hvor dere i dag ser en åpen plass, lå Gyldenløve kro, på folkemunne bare kalt Kroa. Det var en ærverdig tregård, reist i 1801. Da var det hotell her, Central Hotel, senere Central pensjon. I moderne tid huset bygningen en brun og populær sjømannskro. Da Ambjørnsen vokste opp, huset fremdeles bygningen skjenkestedet, foruten en herrefrisør. I annen etasje holdt en jazzklubb til. Bygningen brant ned 10.mars 1976, og brannen var påsatt. Ambjørnsen bruker hendelsen som motiv i Hvite niggere, men da er det denne bygningen her, Storgata 32 og ikke Kroa som ble påtent. Dikterisk frihet må man unne seg i en roman. I dag huser Storgata 32 en fotballpub - Corner, men bygningen har en lang og fargerik historie. På begynnelsen av 1800-tallet var den eid av en pastor og en kjøpmann, deretter ble eiendommen solgt til apoteker Hans Teilman og gikk lenge bare under navnet Teilmangården. Så har det vært kafé her, Promenade Café, og fra 1930 og framover til ca. 1970 hospits. I Ambjørnsens ungdomstid lå en av Larviks mest populære puber her, Ferdinand pub, og det er denne puben som er modellen for Hvite niggeres «Sjøstjerna mat & vin». Senere har bygningen huset alt fra musikklokale til strippebule under navnet Vaticanet. Men i 70-årene var altså Ferdinand stedet der absolutte alle ungdommer fra Bøkebyen samlet seg, med en dominans av byens fotballtilhengere. Da fortrinnsvis tilhengere av Fram og Larvik Turn. Ferdinand pub før og etter kampen var en stående annonse i lokalavisen på den tiden, noe som i Hvite niggere ble det til Sjøstjerna mat & vin før og etter kampen. Vi må stifte bekjentskap med dette brokete miljøet og leser i romanen: «Sjøstjerna mat & vin» var stamstedet vårt. Det fantes et par andre skjenkesteder i byen også, men de var stort sett forbeholdt krigsveteraner og sjøfolk. På «Sjøstjerna» gikk alle som var under førti, for å si det sånn. Charly og jeg pleide å sitte der og lytte til Neil Youngs «After the goldrush», mens vi helte i oss kopp etter kopp med ram kaffe. (…) Det var en merkelig mix på «Sjøstjerna». (…) Sportsfantastene kunne drikke seg langt fullere enn andre før det ble trua med utkasting – de var jo bare staute idrettsfolk som var ute på uskyldig feiring! I virkeligheten var en god del av dem fullbefarne drankere allerede i tjueårsalderen, og det eneste de foretok seg av idrettslige aktiviteter var å remje fra tribunene hver gang hjemmelaget spilte kamper i distriktet. «Sjøstjerna før og etter kampen!» - slik lød annonsen som var rykka inn i lokalavisa. Vise & lyrikk-gjengen var også på plass. Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik var stjerner, og alle gikk rundt og nynna «….så fortell ikke meg at du er e-ensom!», og gamle kontrabasser og kassegitarer ble solgt og kjøpt, solgt og kjøpt. Det var ikke en kjeft over femten som ikke kunne «House of the rising sun» på gitar, og den som ikke hadde hørt Harald Sverdrup si «Jææævla nordlending», var helt ute. Men alltid innerst i lokalet, alltid innerst i lokalet, satt outsiderne, minnes fortelleren Erling Haefs. Og outsiderne var byens hasjrøykende frikere, og de kom fra alle sosiale lag og representerte en påfallende mix hva klassebakgrunn angikk. - Kan du huske når det var du begynte å henge rundt på disse stedene som du skildrer i Hvite niggere? Foto: Annonse 30.04.75 og artikkel 10.03.75 fra Østlandsposten Øvrige foto: Larvik bibliotek
#6
Munken
Fellini - tilstander Når vi forlater Ferdinand, rusler vi bortover Storgata. Ei gate æresborgeren hadde og har sterke minner fra. Her er noen erindringer etter et besøk i barndomsbyen i 2011: Jeg reiser meg og går tilbake til Grand. Jeg setter meg på rommet og trekker opp en flaske vin. Det er så stille, og jeg tenker på hvordan Storgata har utspilt sin rolle som byens spradegate. Her var byens samlede utesteder, minus Otto. Kroa, Ferdinand, Calle. Uteserveringen på Grand. Victoria med Eddies. Kaffistova, Jernbanestasjonen og Munken. Her spaserte man mens man speidet etter Den Andre. Her ble det drukket, og etter hvert smugrøykt østerlandsk kvae i bakgårdene. Nå, alt så stille, alt og alle borte. Men Munken eksisterer fremdeles, byens kulturelle storstue i en årrekke. Reist i 1921, i depresjonen etter første verdenskrig. Med fresker fra eventyret Kvitebjørn Kong Valemon løpende rundt veggene og med datidens største ellipseformede kuppel før Colosseum. Munken var ei magisk lysende øy på Storgata for opplevelseshungrende larvikinger. En invitt inn til fantasiens forlokkende verden. Til action, drømmer og eventyr. Bygningen har huset mange funksjoner siden åpningen, både bibliotek og teater. Den siste filmen ble snurret i gang 6.september 2009. Da Bølgen stod klar. I dag er Munken et levende kulturhus i Thalias tjeneste. Larvik barne- og ungdomsteater har i dag dette som sin faste scene. Foto;: Interiør Munken. Foto: Anders Gjønnes Eksteriør Munken: Foto: Larvik bibliotek Annonse Zorro: Østlandsposten 11.06.65
#7
Biblioteket
BOKORMENES SORIA MORIA Bøkebyen har alltid hatt et intimt forhold til bøker og forfattere. Det er ikke få fortellere in spe som har trasket bakkene i byen rundt den trange viken, drømt forfatterdrømmer og lest seg fra sans og samling. Uten å overdrive kan en si Larvik er selve bokbyen i Vestfold. Og æren for det skal ikke minst biblioteket ha. Bokormenes Soria Moria. Da Ingvar Ambjørnsen tråkket bygatene, leste Finn Carling, Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Aksel Jensen, den Tibetanske dødeboken og stabler med diktsamlinger, og drømte om å - sitat - «skrive rasshølet» av bokvegrende medelever, lå biblioteket i det huset vi nå står utenfor. Dvs. deler av perioden, fra 1921 til 1968, holdt biblioteket til i annen etasje på Farrisfabrikken. I 1968 flyttet voksenavdelingen til Kirkestredet 8 (daværende Menighetshuset) og barneavdelingen til Herregården, før den fikk plass i tilbygget til Munken i 1972. Men altså, inni denne i dag rosamalte bygningen var det den unge bokormen fra Prinsegata famlet fingrer over hyllene på jakt etter skatter. I Hvite niggere forteller hovedpersonen Erling hvordan han skuffet foreldrene da han skippet gymnaset og den akademiske karriereveien. Trøsten ble bøkene: Jeg låste meg inn på rommet, men de gamle spredte så elendige vibber i kåken at jeg satte meg til på lesesalen på biblioteket isteden. I de første to ukene etter at jeg hadde kasta vrak på framtida mi, bodde jeg mer på biblioteket enn hjemme. (…) Så begynte jeg å lese. For alvor! Jeg lå og leste, jeg satt og leste, og jeg sto og leste. Det eneste jeg ikke fiksa, var å lese mens jeg gikk! Jeg ser fremdeles med misunnelse på mennesker som faktisk klarer det. Et menneske som kommer gående nedover et overfylt fortau, dypt begravd i ei bok – et fantastisk syn, jeg elsker det! Foto: Larvik bibliotek
#8
Sjøfartsmuseet
LARVIK KUNSTFORENING - SIGNALER FRA EN STØRRE VERDEN Ved siden av biblioteket var det en annen kulturbygning som kom til å sette sterkt preg på den unge lesehesten. En av dem huset, og huser fremdeles, byens sjøfartsmuseum, som vi nå står utenfor. Bygningen ble reist i 1714, påbygd to store fløyer i 1730, og er Larviks nest eldste murbygning. Bare kirken er eldre. Museet har blant annet en fyldig hvalfangstavdeling og utstillinger viet fire av Larviks store bølgekjempere. Båtbyggeren Colin Archer, som blant annet er kjent for sine polarskuter, herunder Fram som både Nansen og Amundsen brukte på sine spektakulære ferder. Barndomshjemmet hans er for øvrig den staselige hvite bygningen i enden av parken her. Sjøfareren Magnus Andersen er en annen. Han krysset blant annet Atlanteren med en kopi av Gokstadskipet til verdensutstillingen i Chicago i 1893 og gikk senere i land og grunnla den avisen som i dag heter Dagens Næringsliv. Og statuen utenfor museet er av polfarer Oscar Wisting. Han var en av Amundsens nærmeste medarbeidere på ekspedisjonen til Sydpolen i 1910-12, på Maudekspedisjonen til nordlige farvann i 1918-21 og på ferden til Nordpolen med luftskipet Norge i 1926. Den siste av de fire store, men kanskje den mest kjent av dem, er Thor Heyerdahl. Utnevnt til æresborger av Larvik i 1971 og en som vel neppe trenger noen nærmere presentasjon. Men i 60- og 70-årene huset bygningen også Larvik Kunstforening og Larvik viseklubb. Slik skildres kunstforeningen i Hvite niggere: Siden Lillevik Kunstforening lå nesten vegg i vegg med biblioteket, ramla jeg også ofte innom der. Jeg hadde overhodet ikke peil på maleri og grafikk, men jeg syntes jeg opplevde visse signaler når jeg gikk rundt i det store, stort sett folketomme lokalet, signaler som på mange måter minnet meg om dem jeg mottok gjennom bøkene og litteraturen.» fastslår fortelleren Erling Haefs som her kom til å stifte bekjentskap med – sitat - «et miljø der folk var opptatt av andre ting enn skole, karriere og alle de tusen pygmétankene som ellers opptok godtfolk i Lillevik. Og det var også på kunstforeningen han støtte på byens langhårede outsiderne, frikerne. Vi leser: Det var i Lillevik Kunstforening jeg støtte på denne gærne gjengen første gang, sånn på nært hold. Jeg hadde akkurat vært på biblioteket og raska med meg noen kilo zen, og stakk innom helt tilfeldig. Det viste seg å være vernissasje der den dagen, og tjåka fullt av prominente gjester fra det høyere og lavere borgerskap. De svinsa rundt med nesene i været, mens de nippa til hvitvinsglass med stett og knaska potetløv mellom superlativene. Kunstneren sjøl, en lokal størrelse, satt allerede god og børst borte i et hjørne, og skulte mistenksomt på de røde lappene som stadig ble plassert på de hvite veggene. Han så ut som ei olm mor som observerte de første flekkene i ansiktet på ungen sin og lurer på om det er røde hunder eller vannkopper som er ute og går. Og rundt ham, i den lave sofaen og på golvet, satt hoffet. Og hoffet bestod utelukkende av Lilleviks narrer, både mannlige og kvinnelige. Det var panneband og halvmeter langt hår, ringer og dingel-dangel, utvaskede undertrøyer og istykkerrevne olabukser. Borgerskapet nikka vennlig til Kunstneren som satt der og ruga over portvinsflaska si, og ignorerte fullstendig at han hadde satt deg rett i dynga. Foto: Vestfoldmuseene IKS, Larvik , Per Nyhus’ fotosamling Eksteriør Sjøfartsmuseet: Foto: Larvik bibliotek
#9
Tollerodden
ROSA MINNER Veien videre fra Hundertwasser, Ole Paus og visesang i Sjøfartsmuseet går igjennom idylliske Tollerodden og ut til restene av en gammel tysk skytterstilling fra annen verdenskrig. På veien passerer vi statuen av Colin Archer, den berømte båtbyggeren. Archer tilhører en skotsk innvandrerfamilie som slo seg ned her i 1825 og anla den nåværende parken. Barndomshjemmet hans, selve gården Tollerodden – Kirkestredet 9 – er en av Vestfolds mest verdifulle bygninger. Gården stammer fra 1600-tallet og huset sannsynligvis byens første tollbod, etablert i 1664. Vi passerer også skulpturen av æresborger og sjøfarer Thor Heyerdahl. Den er utformet i larvikitt, signert Nico Widerberg og ble avduket av sjøfareren selv på hans 75-års dag 6.oktober 1989. Mange har stusset over at den eventyrlystne oppdageren står med ansiktet vendt innover mot land. Men det skyldes at slik stod blant annet de berømte skulpturene på Påskeøya, et geografisk nav i Heyerdahls virke. Krabbedammen her var et skattet badeparadis da Ambjørnsen vokste opp i Larvik og er fremdeles i full bruk om sommeren. Og fjellet ovenfor, vest for dammen, kalles Gryteberget og ble åstedet for en av de heftigste kulturdebattene som har herjet byen. Det var her kunstner og æresborger Carl Nesjar fikk tillatelse av Pablo Picasso til å reise en av deres berømte Sylvette-figurer. Figuren skulle avdukes til byens 300-års jubileum i 1971, men larvikingene ville det annerledes og raste mot «det spanske spetakkelet». Et nytt forsøk på å realisere prosjektet samme sted i 1996 strandet også på massiv lokal motstand. Men vi fortsetter videre og nå har vi stanset i den nevnte tyskerstillingen. Dette stedet ligger rett øst for det såkalte Ballastberget, og navnet stammer fra seilskutetiden da seilskutene losset og lastet ballast her. Fra skytterstillingen har man en fabelaktig utsikt. Her kan man ta inn hele fjorden og halve byen i ett sveip. Fra de hvitmalte trehusene i bydelen Langestrand i vest, forbi Balders hage, den store murbygningen dere kan se der, og sydover langs åsene. En av strendene heter for øvrig Jordestranda og her hadde familien Ambjørnsen hytte. Videre går blikket via Stavern med fyr og citadellet fra Tordenskjolds tid, over til østsiden av fjorden og innover. Vi lar det stanse på Revet der dere i dag kan se en skulptur ytterst på Revhakan. Det forestiller baugen til sivbåten RA som Heyerdahl krysset Atlanteren med i slutten av 60-årene. Og innover der igjen, mot øst, finner vi i dag kaianlegget til Color Lines Danmarks-ferje Superspeed. I ungdomstiden til Ambjørnsen rommet stedet ei søppelfylling og var ellers pepret med fabrikker. Og en av dem, Rockwool, kom til å spille en rolle i både romanen og forfatterens liv. Slik skildres det fabelaktige panoramaet i Hvite niggere. Trekløveret Erling, Charly og Rita har vært i naturen, droppa syre og mesket seg med blåbær og skogens frukter. På hjemveien møtes de av en av de spektakulære solnedgangene man kan oppleve her: Solnedgang over byen. Vi ble stående som forsteina, og blåbærmunnene våre gapte tåpelig i kveldsbrisen. Under oss lå Lillevik bada i trolsk lys, det var som å betrakte et eldgammalt, gulna maleri. Fjorden funkla i gull og himmelblått og i enkelte vinduer ble lyset reflektert i korte, krasse glimt. Det var så vakkert at det nesten tok pusten fra oss. - Se der, sa Rita, og pekte. – Herregud! - For sterkt! sa Charly stille. Jeg så det de så. Et merkverdig syn, som bare varte ved i noen sekunder i det sola dukka under åsen i vest: Fabrikken ytterst på fyllinga, vår framtidige arbeidsplass, de grå og triste hallene og pipene som raga mot himmelen – alt sammen bada i et sterkt rosa lys! Det virka som den nylig var spraymala. Bare vinduene brøyt med rosanyansene, de skinte i gul-gull. Det var uten tvil den vakreste fabrikken vi hadde sett! - Den rosa fabrikken, sa Charly med andakt! Og inni denne rosa luftspeilingen var det altså unge Erling sluttet seg til proletariatets rekker for en stakket stund. Vi leser: Møtet med proletariatet ble på langt nær som dramatisk som vi kanskje kunne ha frykta. (…) på Rockwool, eller Rocke-Vollen som vi nokså snart døpte fabrikken, preika man om tariff og kvinnfolk, veddeløpshester og torsk og sei i tikilosklassen. Pluss fotball. Det var ikke en kjeft som interesserte seg for hvor du kom fra eller hva du hadde gjort før dette – bare du tok din del av jobben. Møte med Rocke-Vollen gjorde at jeg i årevis framover stadig tydde tilbake til industrien når jeg trengte spenn og måtte ta meg en jobb. Det er ei stemning, en ånd over hele stedet som jeg ikke skal glemme før jeg blåser ut for siste gang. Foto: Annonse Østlandsposten 16.07.71 Øvrige foto: Larvik bibliotek
#10
Ellings cafe
RINGEN SLUTTET Nå har vi kommet tilbake til Festiviteten etter rundturen med Ingvar Ambjørnsen på gjengrodde stier i Larvik. Og da er naturlig med en liten oppsummering. Lydhusstranda. Foto: Hanne Nyquist Øvrige foto: Larvik bibliotek